● Livet før atombomben
Stedet hvor vi bodde, lå nede ved elven, omtrent 100 meter øst for Yokogawa-broen i 1-chōme i Yokogawa-chō. Familien bestod på den tiden av mannen min, Kiyoshi, og meg, samt eldstedatteren vår Kazuko på tre år og yngstedatteren Kiyomi på seks måneder.
Fra perioden før atombomben falt, husker jeg spesielt godt hvordan jeg og barna pleide å rømme ned i et hull vi hadde gravd, hver gang flyalarmene ulte. Dette var noe som skjedde ofte.
● Da atombomben falt
Ektemannen min hadde blitt innkalt til militærtjeneste, så han hadde fri fra jobben og var hjemme om morgenen den 6. august. Flyalarmen hadde sluttet å ule, og jeg og barna lekte sisten i andreetasje.
Plutselig kom det en glovarm ildkule flyvende inn gjennom vinduet. I det samme falt jeg og barna nedover som om vi ble sugd ned i en avgrunn.
Et sted nede ved beina mine ropte eldstedatteren min: «Mamma, jeg er her! Mamma, jeg er her!» Jeg sa: «Kazuko, hold ut, mamma skal komme og hjelpe deg», men jeg satt helt fast i restene av huset og inventaret, og kunne ikke engang bevege hodet.
Jeg hørte mannen min rope navnet mitt et sted ovenfra. «Makie! Hvor er du? Hvor er du?». Det hørtes ut som om han gikk rundt og lette etter meg. Etter en liten stund kjente jeg varmen. Så hørte jeg at mannen min ropte ovenfra. «Det brenner! Jeg finner dere ikke. Tilgi meg. Det er ikke mer jeg kan gjøre», sa han med kraftløs stemme.
Jeg sa: «Jeg er her! Kiyoshi, jegjeg er her», men det virket ikke som om han skjønte hvor jeg var. Jeg hadde holdt minstejenta i armene da huset raste sammen, og da jeg hørte mannen min si at han ga opp, holdt jeg henne enda hardere inntil meg. Jeg kom til å holde foran både munnen og nesen hennes, og siden hun ikke fikk puste, begynte hun å gråte og vri på seg. Da jeg hørte gråten, ble jeg helt paff og ropte «barnet dør!» Mannen min må ha hørt meg, for han kom plutselig tilbake. «Hvor er du? Hvor er du?», skrek han mens han lette febrilsk etter meg. Han gravde et lite hull og dro først meg og så datteren vår opp. Jeg hadde slått hodet, og var så svimmel at jeg ikke klarte å stå på beina. Rundt oss kom flammene stadig nærmere.
Da vi hadde kommet oss et stykke unna, spurte jeg: «Kiyoshi, hvor er Kazuko? Hvor er Kazuko?» Han sa: «Hun klarte seg ikke. Hun hadde allerede sluttet å bevege seg. Du må være sterk».
Unnskyld, Kazuko! Tilgi meg, tilgi meg, tenkte jeg mens jeg gikk.
Mannen min gikk og bar datteren vår på den ene armen, og støttet meg med den andre mens vi trakk oss unna. Han oppmuntret meg ved å si: «Hold ut, hold ut! Stå på, stå på!» Jeg kunne ikke se klart, og jeg hadde mitt svare strev med å holde tritt med ham. Ilden hadde nærmet seg huset vårt fra alle kanter, så jeg tror nok det må ha brent fullstendig til grunnen.
Siden mannen min hadde hendene fulle med meg og datteren vår, gikk og hvilte vi, gikk og hvilte. Plutselig tok en kvinne med bustete hår tak i beinet til mannen min og sa: «Hjelp meg! Datteren min sitter fast under en søyle, og jeg klarer ikke å få henne løs. Hjelp meg!» Mannen min svarte: «Jeg skulle gjerne ha hjulpet deg, men jeg har konen og barnet mitt å passe på. Tilgi meg», og avviste kvinnen, som løp av gårde i en annen retning. Vi fortsatte å gå og hvile, gå og hvile. Da vi kom til huset til en bekjent av min mann i Shinjō, hadde det allerede blitt kveld.
● I huset i Shinjō
I Shinjō tok de seg av oss i tre dager. På grunn av sjokket fra atombomben hadde jeg sluttet å produsere morsmelk. Jeg var sengeliggende på grunn av smertene i beina, så mannen min gikk for å finne melk.
Jeg klarte ikke å befri meg fra tanken om at Kazuko, som hadde blitt sittende fast i ruinene av huset, kanskje hadde klart seg. Når jeg tenkte på at jeg hadde blitt reddet, mens Kazuko, som hadde skreket omhjelp, var blitt forlatt, ble jeg overveldet av følelser og klarte ikke å slutte å gråte.
Mens vi var i huset i Shinjō, så vi lange rekker med brannskadde mennesker som kom stavrende forbi, og siden jeg ikke klarte å la være å gråte når jeg så dette, måtte jeg bare lukke øynene.
● Til hjembyen min i Yamaguchi
Etter tre dager begynte togene å gå igjen. Jeg, mannen min og datteren vår tok det stappfulle toget fra Yokogawa stasjon til hjembyen min, Kogushi i Yamaguchi prefektur. Da vi endelig kom frem, gikk vi til huset til foreldrene mine. Da vi gikk gjennom byen, ble folk forferdet over hvordan vi så ut, og spurte: «Hva har skjedd? Hva har skjedd?» Det er et lite sted, så alle kjente oss og visste hvem vi var. Jeg klarte ikke å si noe og kunne bare la tårene renne helt til vi kom frem til huset til foreldrene mine.
Det var fra den kvelden av at jeg ikke lenger klarte å tilgi meg selv for å ha forlatt Kazuko, og de søvnløse nettene begynte. Siden storesøsteren og moren min var bekymret for at jeg skulle begå selvmord, begynte de å sove ved siden av meg om natten. Hver natt snek jeg meg ut av huset og skrek: «Tilgi meg! Tilgi meg! Tilgi din forferdelige mor!» Mens jeg var i Yamaguchi, reiste mannen min tilbake til Hiroshima for å lete etter levningene av datteren vår.
Siden jeg ennå ikke produserte melk, gikk moren min til en kvinne i nabolaget som hadde en liten baby, og fikk morsmelk. Mamma sa: «Du er skadet i beina og er sengeliggende, og har også et spedbarn å tenke på, så bare bli her til du er frisk». Vi ble værende hjemme hos foreldrene mine i nesten ett år. Jeg sliter fortsatt med smerter i beina.
● Min yngste datters død
Vi dro tilbake til Hiroshima etter nesten et år i Yamaguchi. Vi bodde i et hus som vi leide, like i nærheten av det gamle huset i Yokogawa.
Mannen min tok ofte datteren vår med til det offentlige badet, men en dag var det en mann som så på datteren vår og sa: «Er ikke ryggen hennes litt hoven?» Vi tenkte at hun kanskje hadde slått seg da atombomben eksploderte, og tok henne med til sykehuset. Da hun ble undersøkt, fikk vi vite at hun hadde fire betente ryggvirvler med hevelse. Vi sendte henne derfor tilbake til foreldrene mine i Yamaguchi. Men da det hadde gått noen år, begynte hun å si: «Far, mor», så vi tok henne med tilbake til Hiroshima, hvor hun ble innlagt på sykehus. Behandlingen var dyr, og vi måtte få hjelp fra moren min. Etter hvert klarte vi ikke å betale for behandlingen lenger, så jeg tok henne med hjem igjen, hvor hun døde i 1952.
● Bønn om fred
Jeg ønsker ikke mer krig. Jeg ønsker at verden skal bli et sted hvor vi kan strekke ut hendene og finne sammen. Jeg tror at vi alle kan bli lykkelige hvis vi klarer å leve hver dag med omtanke for andre.
|
