● Hendelsene 6. august
Jeg brukte over en time hver dag på å pendle fra Saijō med tog og trikk til Mitsubishi-fabrikken i Minamikannon-machi, hvor jeg jobbet som lærling. Jeg er nest yngst i en søskenflokk på fem. Jeg har en storebror, to storesøstre og en lillesøster. Storebroren min hadde militærtjeneste i Kyūshū.
Da jeg gikk i andreklasse på ungdomsskolen (2. prefekturale ungdomsskole i Hiroshima), ble det slutt på undervisningen, og jeg ble satt til å jobbe på forskjellige fabrikker her og der. Mot slutten av 1944 ble det bestemt at jeg skulle jobbe ved Mitsubishi-fabrikken i Kannon.
Da atombomben eksploderte den 6. august, var jeg og 4–5 skolekamerater på vei til fabrikken. Jeg tror vi var i nærheten av idrettsplassen i Minamikannon-machi, omtrent fire kilometer fra der hvor bomben detonerte. Dersom jeg hadde tatt det neste toget, hadde jeg nok vært ombord i toget midt på Aioi-broen, og hadde nok blitt drept momentant. Jeg var en hårsbredd fra døden, kan du si.
Lyset strømmet over meg bakfra idet atombomben eksploderte. Jeg husker varmen i nakken. Etter at trykkbølgen hadde truffet oss, ble jeg kastet rundt og mistet bevisstheten. Jeg lå besvimt i rundt fem minutter før jeg åpnet øynene. Da jeg så meg rundt, så jeg at kun skjelettet til fabrikken var igjen og at taket var blåst av, selv om fabrikken var fire kilometer unna eksplosjonen.
Hva i all verden var det som hadde skjedd? Jeg lurte på om ikke fabrikken hadde blitt angrepet av en B29. Men noen av skolekameratene mine mente at det ikke hadde vært et angrep fra en B29, men at gasstanken i Minami-machi hadde eksplodert. Flyalarmen ulte nok ikke. Ikke kvart over åtte. Før klokken åtte hadde flyalarmen ult én gang, men så ble den endret til en generell alarm, og ca. klokken 8.05 hadde den blitt slått helt av. Sirenen som fortalte at faren var over, hadde også ult.
«Hele sentrum står i brann, så alle som har kommet hit i dag, kan dra hjem», fikk vi beskjed om like etterpå. Mens det svarte regnet falt, beveget jeg meg østover. Jeg gikk over Eba og kom til Yoshijima-Senda, så fortsatte jeg over Miyuki-broen på vei til Hijiyama. Da jeg gikk over Miyuki-broen, var det mange folk som grep tak i beina mine. «Vann, gi meg vann», ba de. Jeg tenkte ikke noe særlig mer enn at folk måtte være skadet. Det var vel sikkert fordi jeg ikke fattet hvorfor så mange hadde brannskader og andre skader. Når folk grep tak i meg og sa: «Vær så snill, gi meg vann, gi meg vann. Jeg er skadet, og halsen min er helt ...», ble jeg bare redd. Jeg ble heldigvis ikke skadet da bomben eksploderte, og forvirret fortsatte jeg bare å gå mens jeg så på alle de skadde.
Det jeg husker best, er da jeg kom til foten av Hijiyama og så den røde kroppen til en soldat. Huden hans hadde smeltet. Det lot til at han pustet, men han var et forferdelig skue. En person i nærheten så på meg, pekte på soldaten og sa: «Jeg kan ta ham med meg på sykkelen. Ta tak i beina hans, så løfter vi ham opp». Jeg var så vettskremt at jeg ikke klarte å hjelpe. Siden foten av Hijiyama var ganske langt unna eksplosjonen, var det mange som var uskadde der, og de fleste hjalp til med å bære vekk lik. Soldaten døde nok innen noen dager.
Etter mye om og men ankom jeg endelig Kaita stasjon. Det var midt på natten, men jeg vet ikke hva klokken var. Jeg fikk beskjed om at det kanskje kom til å gå et tog fra Kaita til Saijō, og jeg ventet vel i over en time. Jeg klarte å komme meg med toget. Vi stod som sild i tønne da vi ankom Saijō i stummende mørke, og jeg ante ikke om noen var kommet for å møte meg. Det var forbud mot å tenne lys, så det var verken lov å tenne gasslampene eller de elektriske gatelysene, og vi hørte bare stemmer som sa: «Så forferdelig. Det må ha vært forferdelig», uten å ane hvem det var som hadde kommet for å møte hvem.
● Hendelsene i perioden etter den 7.
Onkelen min hadde jobbet i Hijiyama, og vi hadde hørt at han hadde blitt skadet i eksplosjonen, så tanten min og jeg reiste til Hiroshima for å lete etter ham. Jeg husker ikke helt hvordan vi kom oss dit – kanskje vi satt på med en lastebil? – men vi dro i hvert fall av gårde om morgenen den 7. etter å ha fått beskjed om at onkelen min kanskje befant seg i Ujina. Siden jeg hadde gått på 2. Prefekturale ungdomsskolei tre år, kjente jeg byen godt. Jeg tenkte at jeg måtte hjelpe tanten min med å finne veien, og derfor ble jeg med henne.
Vi fant onkelen min på et midlertidig behandlingssted i Ujina. Jeg husker at det var i en lagerbygning i nærheten av havnen. En soldat sa: «Denne personen har tatt sitt siste åndedrag. La oss få henne ut herfra». I gangen lå likene på rekke og rad. Så sa han til meg: «Hun er død, kan du hjelpe meg å bære?» Jeg var vettskremt og klarte ikke å hjelpe ham. 2–3 stykker bar den døde ut i gangen. Det lå det en kvinne på rundt 20 år, helt svart av brannskader og helt naken.
Vi tok onkelen min med tilbake til Saijō, men tre dager etter, den 10., døde han. Vi brant ham på et krematorium i nærheten av huset vårt. Jeg hjalp også til. Tanten min døde for to år siden, men hun fikk ikke være gift med onkelen min i mer enn ni år.
● Livet etter atombomben
Skolen startet opp igjen i slutten av oktober eller begynnelsen av november, tror jeg. Det ble bygd et lite skur i Kannon der hvor ungdomsskolen hadde stått, og jeg husker at vi skalv av kulde mens vi hadde undervisning. Bygget var uten oppvarming, og ute snødde det. Det var ikke engang vinduer i bygget. Før vi kunne vende tilbake til Kannon, hadde vi hatt undervisning på en jenteskole i Kaita og på en barneskole som ikke var ødelagt.
Jeg ønsket å fortsette med utdanningen min, så jeg måtte følge undervisningen for å få karakterer. Jeg trosset kulden og deltok i undervisningen. Jeg var takknemlig for å få undervisning, selv om det bare var i et lite skur. Vi fulgte det gamle systemet, og jeg var ferdig på skolen etter femteklasse. Det var i 1947. Etter at jeg var ferdig på ungdomsskolen, begynte jeg på Hiroshima yrkesskole i Senda-machi.
Da jeg fullførte yrkesskolen, var det blitt andre halvdel av femtiårene, og det hadde begynt å bli vanlig med personbiler. Derfor bestemte jeg meg for å starte en kjøreskole. Jeg og en kamerat tok spadene fatt og begynte med å lage en kjørebane. Jeg utnyttet det jeg hadde lært på yrkesskolen, til å ta de kursene jeg trengte for å kunne undervise i både teori og i praktiske ferdigheter. I 1960 begynte jeg å jobbe på en kjøreskole som ansvarlig instruktør.
I 1966 sluttet jeg å jobbe ved kjøreskolen. Storebroren min ville åpne et gamlehjem og spurte meg om hjelp, så jeg begynte å jobbe for ham. Storebror var overlege, og jeg var veldig stolt av ham. Vi jobbet sammen til broren min plutselig døde av hjerneslag. Jeg ble så trist at jeg ikke fikk sove på tre dager og tre netter. Jeg kjørte ofte broren min, som var sykehusdirektør, rundt til institusjoner på steder som lå langt vekke, som Miyajima og Yuki. Jeg følte at jeg måtte ta ansvaret for kjøringen for å hjelpe ham med jobben. Han var akademikeren og jeg var atleten, og sammen utfylte vi hverandre. Det var ubeskrivelig, ubeskrivelig trist at storebroren min døde.
● Om jobbjakt, giftemål og senskader
Jeg og kona feirer snart gullbryllup Da jeg giftet meg, vegret jeg meg for å fortelle at jeg hadde overlevd atombomben. Jeg kjente til at overlevende ble utsatt for diskriminering, så jeg sa: «Jeg ble for så vidt rammet av atombomben, men jeg jobbet hos Mitsubishi i Minamikannon, som lå over fem kilometer unna, så jeg ble ikke skadet engang». Det lot ikke til at det plaget kona mi. Sønnen min jobber som farmasøyt og er veldig kunnskapsrik. Han er fullt klar over at han er etterkommeren til en overlevende. Da sønnen og datteren min ble født, var jeg litt bekymret. Vi passet på å få bekreftet at alt stod bra til med dem.
Den eneste senskaden jeg fikk, var en hevelse i nakken, og den fikk jeg mer enn ti år etterpå. Men det var en godartet svulst, ikke en ondartet. Det var en stor hevelse. Hevelsen dannet seg akkurat på det stedet hvor lysglimtet hadde truffet meg da bomben eksploderte. Jeg ble operert og fikk hevelsen fjernet, men da det hadde gått ti år, kom den tilbake igjen. Etter det har jeg ikke fått flere hevelser. Den eneste andre helseplagen jeg har hatt, som man tror skyldes bomben, er veldig svake tenner. Noen mister jo håret. Symptomene varierer fra person til person. Jeg mistet ikke håret. Men det er en ting alle vi overlevende har til felles, vi blir veldig fort slitne. Da jeg var i arbeid, ble jeg mye fortere sliten enn alle andre, selv om vi gjorde den samme jobben, så sjefen min mistenkte meg for å sluntre unna. Han kjeftet på meg og sa: «Selv om alle andre jobber såpass uten å bli sliten, så er du allerede helt utslitt. Er du en latsabb?» Det å bli raskt sliten er veldig ugunstig i jobbsammenheng.
● Bønn om fred
Når man ønsker å si noe til ungdommen om fred eller atomvåpen, er det viktig at den som forteller, gjør det på en kreativ måte. Da atombomben detonerte, ble bygninger pulverisert og mennesker utslettet øyeblikkelig. For å få formidlet dette må man være kreativ. Hvis man bare sier noe sånt som at: «Det var forferdelig, forferdelig», eller «Jeg angrer på at jeg ikke ga dem vann og at jeg bare stakk av mens ilden kom stadig nærmere under broen», klarer man ikke å få formidlet det ordentlig til dem. «Det er et museum i fredsparken. Dra dit. Det er et fredstre der». Hvis dette er alt man sier, så klarer man ikke å få formidlet hvor grusomt det var. Det kan til og med tenkes at tilhørerne får inntrykk av at atombomben ikke var så ille. Her om dagen oppstod det en tornado på Hokkaido, og mange mennesker døde. Da jeg så videoen av den, ble jeg slått av hvor mye det lignet på øyeblikket da atombomben eksploderte. Det var en veldig realistisk og intens video. Med en slik video tror jeg at selv små barn vil forstå. Kan vi ikke bruke ting som virkelig har skjedd, for å vise hvordan atombomben faktisk drepte 200 000 mennesker på et øyeblikk?
Kort tid etter at bomben ble sluppet, kom det profesjonelle kameramenn fra avisene Mainichi Shimbun og Asahi Shimbun og tok bilder av ødeleggelsene. Selv erfarne fotografer som flere ganger hadde blitt sendt til krigsområder, sa at de aldri hadde sett noe så grusomt som Hiroshima etter atombomben. Hvordan kan man få formidlet en slik tragedie? Jeg tror det er nødvendig å finne en god måte å gjøre dette på.
Siden jeg gikk på 2. prefekturale ungdomsskole i Hiroshima, mistet jeg de fleste av mine yngre skolekamerater på grunn av atombomben. I det siste er det også flere av klassekameratene mine som har falt fra. Jeg har mistet den eneste storebroren min, og jeg føler meg helt alene. Nå for tiden er jeg funksjonshemmet og kona mi tar vare på meg. Ingenting ville gjøre meg lykkeligere enn om jeg kan leve i to år til, og en gang i uken, eller til og med annenhver uke, fortelle små barn eller barneskoleelever om mine egne opplevelser.
|
