国立広島・長崎原爆死没者追悼平和祈念館 平和情報ネットワーク GLOBAL NETWORK JapaneaseEnglish
 
Select a language / Norsk (Norwegian・ノルウェー語) / Memoirs (Les personlige beretninger)
 
Min opplevelse av atombomben 
TANAKA Tsunematsu(TANAKA Tsunematsu) 
Kjønn Mann  Alder da atombomben falt 31 år 
År beretningen ble skrevet 2008 
Sted da atombomben falt Hiroshima 
Innehaver Nasjonal minnehall for atombombeofrene i Hiroshima 
●Livet på den tiden
Jeg var 31 år, jobbet ved kraftselskapet Chugoku Haiden (nå: Chugoku Denryoku) i Komachi, og bodde sammen med kona mi, Mikie, og de to barna våre (sønnen vår på tre år og datteren vår på syv måneder) i et hus vi leide i Ōtemachi. Jeg begynte å jobbe ved Chugoku Haiden etter at jeg hadde fullført ungdomsskolen i Onomichi og tatt førerkortet i februar 1934, så jeg må vel ha vært 20 eller 21 år. I løpet av perioden jeg jobbet ved Chugoku Haiden, ble jeg to ganger innkalt til militærtjeneste, i periodene september 1937 til januar 1941 og september 1942 til november 1943, så det var en del frem og tilbake.
 
I slutten av mars i 1945 var det et voldsomt luftangrep mot Kure, og jeg husker at jeg syntes at krigsflyene så ut som øyenstikkere. De forrige eierne hadde gravd et hull under huset vårt, og hver gang det var et luftangrep, rømte vi ned dit. Men siden barna bare var henholdsvis tre år og syv måneder, var det veldig vanskelig å holde styr på dem. Hvis man holdt øye med den ene, var den andre kjapp med å forsøke å stikke ut av tilfluktsstedet. Jeg tenkte at situasjonen var uholdbar, og sendte derfor kona og barna til hennes familie i Mukoueta i landsbyen Wada i Futami-gun (Nå: Mukoueta-machi i Miyoshi by) i slutten av mars. På grunn av situasjonen oppbevarte vi eiendelene våre i et lager hos firmaet, og jeg sendte familien av gårde i det de stod og gikk i.
Da jeg hadde sendt kona og barna i sikkerhet, flyttet jeg inn på lageret til firmaet. I begynnelsen av mai dro jeg på helgebesøk til familien, men da jeg kom tilbake igjen, hadde lageret blitt truffet av en bombe og brent til grunnen. Jeg hadde ikke engang et klesskift, så jeg reiste tilbake til Wada og fikk lagd en skjorte og en bukse av en bomullskimono, så reiste jeg tilbake igjen med det første toget mandag morgen. Jeg hadde ikke lenger noe sted å bo, men en kollega tipset meg om et hus jeg kunne leie i Ushita-machi, og der bodde jeg frem til atombomben falt.
 
●Da atombomben falt
Under krigen var jeg en del av det lokale sivilforsvaret, og det innebar at jeg på rådhusets ordre måtte ta på meg arbeidsuniformen og stille meg til rådighet dersom flyalarmen gikk i løpet av natten. Tidligere soldater delte oss opp i grupper og delegerte oppgaver, og om natten den 5. august gikk flyalarmen, og jeg gikk derfor til området jeg hadde ansvar for, som var Yanagi-broen. Hvis man ble utkalt om natten, fikk man begynne på jobb klokken 8.30 istedenfor 8.00 neste dag, men det visste ikke jeg, så jeg dro på jobb til vanlig tid den 6. august. Det var det som til syvende og sist reddet meg.
 
Siden jeg ennå hadde en halvtime før jeg skulle begynne på jobb, gikk jeg ned til de ansattes fellesbad i kjelleren og vasket arbeidsklærne jeg hadde brukt dagen før. Jeg stod og bøyde meg fremover for å vaske klærne da det plutselig kom et voldsomt vindkast forfra, og jeg ble kastet i veggen bak meg og mistet bevisstheten. Jeg husker ingenting annet enn at det lyste skarpt. Da jeg våknet opp, var alt fullstendig svart av støv, men jeg så at det brant i fjerde eller femte etasje, og jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Jeg ble helt klar i hodet med det samme. Alt var stummende mørkt på grunn av støvet, så jeg måtte stole på hukommelsen og famle meg bortover. Jeg trodde jeg var på vei mot trappen, men gikk isteden rett inn i noe. Likevel kom jeg meg etter mye møye frem til vakthuset på siden av bygget. Fra vakthuset så jeg jernbaneskinnene, og da jeg kom frem dit, forstod jeg at noe alvorlig hadde skjedd, for toget hadde veltet over og truffet et bolighus. Jeg tenkte at jeg måtte spørre noen om hvor en skulle rømme men det var ikke en levende sjel å se.
 
Evakueringsstedet til fabrikken var idrettsplassen til 1. prefekturale ungdomsskole i Hiroshima, men det visste jeg ikke, så jeg satte av gårde nordover langs jernbaneskinnene, tok til høyre like før Shirakamisha og fulgte Takeya-chō-linjen i østlig retningøstover. Ved den 1. prefekturale videregående skolen for jenter hadde lufttrykket blåst muren over ende og en jente eller kvinne, jeg klarte ikke å se hvor gammel hun var, hadde blitt sittende fast under vrakrestene og ba om hjelp. Bare hodet hennes var synlig. Men jeg også blødde, og ryggen min var full av glasskår og helt innsmurt med blod, så jeg hadde nok med å komme meg i sikkerhet selv.
 
Jeg gikk så sørover langs Takeya-elven, i retning Miyuki-broen. Selv om jeg kaller den en elv, var den så liten at den ikke er med på kartet engang, og den passerte under stormagasinet Fukuya. Jeg så ingen andre mennesker på flukt, men på den andre siden av Takeya-elven så jeg noen som holdt på å rydde opp mens de snakket om at noe forferdelig hadde hendt. Jeg vet ikke hva klokken kan ha vært, men jeg tror at det hadde gått veldig lang tid.
 
Like før jeg kom til Miyuki-broen, kom det en militærlastebil som jeg fikk skyss med til havnen i Ushita, og til slutt kom jeg med en båt til Ninoshima, hvor jeg søkte tilflukt. I Ninoshima var det mange hardt skadde, og det var forferdelige tilstander. Det var riktignok sanitærmannskaper der, men de bandasjerte bare sårene mine, og noen form for behandling fikk jeg ikke, så ryggen min var fremdeles full av glasskår. Stedet var fullt av folk som tydeligvis var gått fra forstanden, folk som hylte og skrek og andre folk som kjeftet på dem, og selv om natten løp folk rundt, og disse ble så kjeftet på av andre, så det var helt umulig å få sove. Jeg spiste ingenting den 6., men om morgenen den 7. fikk jeg en bolle med grøt, som jeg spiste sammen med en umeboshi Det var den eneste maten jeg fikk i Ninoshima.
 
Jeg tenkte at dersom jeg blir her, så kommer jeg til å dø, og etter å ha bedt en soldat om å få reise tilbake igjen, dro jeg tilbake til havnen i Ujina med båt om morgenen den 7. Heldigvis var det lastebiler der, og da jeg spurte en av soldatene som satt på, om hvor de skulle, svarte han at de var på vei til rådhuset. «La meg sitte på til rådhuset», sa jeg, og han sa «hopp på». Jeg fikk sitte på til rådhuset, og etter å ha takket for skyssen, hoppet jeg av. Firmaet lå litt nord for rådhuset, så jeg gikk dit. Da jeg kom frem til firmaet, møtte jeg på to kolleger i resepsjonen, og jeg fortalte dem at jeg hadde tenkt å reise til kona mi sitt hjemsted, Miyoshi, og ga dem adressen dit. Etter det gikk jeg forbi Hatchōbori i Kamiya-chō til et pensjonat i Ushita-machi. Jeg overnattet der i én natt, og den 8. tok jeg toget fra Hesaka stasjon i retning Wada, hvor familien min hadde søkt tilflukt. Jeg tenkte at familien min nok var bekymret for meg, og skyndte meg alt jeg kunne. Det er ikke stort jeg husker fra turen, bortsett fra at det var stuet sammen en stor mengde med lik ved Kōhei-broen. Det husker jeg veldig godt.
 
●Etter atombomben
Ryggen min var fremdeles full av glasskår da jeg ankom Wada. Hver dag gikk vi til elven, og kona mi vasket ryggen min. Blodet klistret seg til ryggen som tjære, og når kona mi fjernet det størknede blodet med en nål, fulgte glassbitene med. I en uke, eller kanskje til og med ti dager, gikk jeg og min kone til elva for å fjerne blod og glasskår fra ryggen min. Jeg trodde at hun hadde fått tatt alt, men en eller annen gang på slutten av 50-tallet gikk det betennelse i huden, og jeg måtte bli operert på et sykehus i Sakai-machi for å få fjernet de siste restene.
 
En liten stund etter at jeg hadde kommet til Wada, men før jeg hadde fått behandlet ryggen, kom faren min på besøk fra Onomichi. De hadde ikke klart å få kontakt med oss fra Onomichi, så faren min visste ikke at jeg var i live, og han hadde kommet for å diskutere hvor begravelsen min burde finne sted. Da han fikk vite at jeg ennå var i live, ble han overlykkelig, men også veldig overrasket, og han tok seg bare tid til en kopp te på verandaen før han dro tilbake til Onomichi.
 
Da jeg var i Wada hadde jeg ingen problemer med de indre organene og jeg følte meg i grunnen veldig bra. Etter tre uker var jeg helt frisk igjen, og i slutten av august eller begynnelsen av september dro vi tilbake til Hiroshima, og jeg begynte på arbeid igjen.
 
Ikke lenge etter at jeg hadde begynt på jobb igjen (frukten hadde akkurat begynt å falle fra kastanjetrærne, så jeg tror det må ha vært midt i september), merket jeg at det var blod i avføringen min, og dro til hjemstedet mitt i Onomichi for å bli bra igjen. Siden jeg hadde blod i avføringen, trodde alle, selv legen, at jeg hadde dysenteri, og de diskuterte om jeg burde settes i karantene, men storesøsteren min lagde kokt ris til meg, og jeg ble frisk igjen. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg tror det var det som hjalp. Maten i Onomichi var bra, og etter fire–fem dager var jeg frisk. Da reiste jeg tilbake til Hiroshima og begynte å arbeide igjen.
 
●Livet etter krigen
Da jeg begynte å jobbe igjen, var det mange av kollegene mine som hadde mistet huset sitt og bodde sammen i femte etasje i fabrikklokalet. Til å begynne med lagde vi maten selv, men etter en stund ansatte firmaet noen som lagde mat til oss.
 
Siden jeg kunne kjøre bil, hadde jeg ansvaret for å kjøre nødvendige deler ut til kraftverk forskjellige steder i prefekturet.
 
I 1946 kom familien min tilbake og vi begynte å bo sammen igjen. Kollegene mine gikk sammen etter jobb og kjøpte materialer som de brukte til å bygge et hus til oss i Eno-machi. Vi bodde i Eno-machi i tretti år etter det.
Vi hadde mange forskjellige problemer, men ikke på matfronten, siden vi fikk tilsendt ris fra familien til min kone. Men ettersom klærne og madrassene hadde vært i lageret til firmaet, hadde alt sammen brent opp. Vi hadde ingenting. Vi måtte begynne helt fra begynnelsen igjen og fikk hjelp av alle rundt oss. Bomullskimonoer ble sydd om til undertøy, og familien vår i Onimichi sendte oss madrasser.
 
●Om helsen
 I juli 1947 ble vår andre datter født, og vi var selvfølgelig bekymret for helseproblemer på grunn av atombomben. Mens hun gikk i barnehagen, hendte det at hun blødde neseblod i lengre perioder eller at andre ting var forskjellig fra de andre barna, og da tenkte vi alltid at det kunne skyldes atombomben.
 
Selv fikk jeg en form for tuberkulose-svulst i 1956, og antallet hvite blodceller falt til to tusen, eller til og med tusen på det verste. Jeg hadde veid 65 kilo, men gikk ned 8 kilo. Fra juli 1956 til september 1957 var jeg innlagt på sykehuset i Hara i Hatsukaichi-chō (nå: Hatsukaichi by), og jeg var sykemeldt fra jobben i to år. Jeg ble innlagt 7. juli, dagen for Tanabata-festivalen til ære for stjernene, og da vi spiste frokost, sa datteren min, som gikk i andre klasse på barneskolen, «Du skal ikke møte stjernene, men dette er siste gang vi møtes, ikke sant?» Og alle sammen fikk tårer i øynene.
 
Etter det har jeg ikke vært rammet av noen større sykdommer, og jeg har stort sett vært frisk, men for mer enn ti år siden begynte jeg igjen å få problemer med blod i avføringen, og jeg har både vært innlagt ved Nisseki sykehus og fått sprøyter for å stoppe det.
 
For fire år siden ble jeg operert for prostatakreft, og samtidig fikk jeg offisiell bekreftelse på at jeg er en atombombeoverlevende.
 
●Hva jeg tenker nå
Nå har jeg blitt 94 år, men jeg er bare takknemlig for å ha få levd så lenge. Jeg tror det er takket være min kone. Barna mine behandler meg også veldig godt. Jeg er bare takknemlig.
 
 
 

Det er ulovlig å bruke bilder og tekst fra denne nettsiden uten å ha innhentet skriftlig tillatelse fra innehaveren.
 
HOMEに戻る Top of page
Copyright(c) Hiroshima National Peace Memorial Hall for the Atomic Bomb Victims
Copyright(c) Nagasaki National Peace Memorial Hall for the Atomic Bomb Victims
All rights reserved. Unauthorized reproduction of photographs or articles on this website is strictly prohibited.
初めての方へ個人情報保護方針
日本語 英語 ハングル語 中国語 その他の言語