●Livet under krigen
Jeg ble født i landsbyen Tonoga i Yamagata-distriktet (senere Kake-chō, nå Akiōta-chō) i Hiroshima prefektur i 1921.
I 1940–41 ble jeg sendt bort fra familien til landsbyen Tsutsuga (nå Akiōta-chō) for å bo hjemme hos en lærer som var kjent for å være kjempestreng, og der fikk jeg opplæring i hvordan man lager te og blomsteroppsatser på den korrekte måten. Jeg tror det kom godt med senere i livet. Noen år senere døde læreren min, og jeg ble jeg bedt av skolesjefen i Tsutsuga om å ta over undervisningen. Fra da av fikk jeg lønn fra kommunen.
På den tiden ble jeg kjent med nevøen til ordføreren i Tonoga Hisashi Kawamoto, og i mai 1944 giftet vi oss. Faren min jobbet på rådhuset i Tonoga så det må vel ha vært skjebnen. Etter at vi giftet oss, bodde vi ved Tsurumibashi i Hijiyamahonmachi i Hiroshima sammen med svigerforeldrene mine (svigerfar: Kamesaburō, svigermor: Sekiyo). Mannen min drev en klokkeforretning, men ettersom det ikke var behov for flere forretninger av samme type i byen, bestemte han seg for å lete etter arbeid et annet sted. Det var ennå magre tider på grunn av krigen, og siden det ikke var nødvendig med to husmødre i det samme huset, og siden kvinner også ble bedt om å jobbe på den tiden, begynte jeg å jobbe på samme sted som svigerfaren min, på ammunisjonslageret til hæren i Kasumi-chō, måneden etter at jeg giftet meg.
●Før bomben ble sluppet
Svigerfamilien min kom også fra Tonoga. Svigermor hadde egentlig planer om å dra til Tonoga den 3. august, men om morgenen den samme dagen, sa hun plutselig til meg: «Dra i forveien du. Så drar jeg den tiende». Til slutt endte jeg opp med å reise hjem til foreldrene min fra 3. til 5. august. Da jeg var på vei over Tsurumi-broen, kom svigermor løpende etter meg med en flott parasoll. Hun var bekymret for at den skulle bli ødelagt i et luftangrep mot Hiroshima, og ba meg om å legge den igjen hos foreldrene mine. Så sa hun: «Hils til foreldrene dine, og kom hjem til det tidspunktet vi avtalte» (den 5.). Det var det siste hun noen gang sa til meg. Men den gangen trodde jeg på ingen måte at det var siste gang vi ville møtes. Når jeg var hjemme på besøk, forsøkte jeg alltid å bli der lengst mulig og ta det mest mulig med ro, så jeg bestemte meg for å reise tilbake med den siste bussen den femte. Men da jeg skulle reise tilbake, ble jeg avvist på bussen og hadde ikke noe annet valg enn å dra tilbake til foreldrene mine. Da far fikk vite at jeg ikke hadde reist hjem, sa han strengt til meg: «Du kan ikke bryte løftene dine. Tenk på hvordan svigerforeldrene dine har det». Så sendte han et telegram til Kawamoto-familien, og sa at han helt sikkert skulle få sendt meg hjem igjen dagen etter.
●Fra 6. til 9. august
Dagen etter (den 6. august) burde jeg egentlig skyndet meg, siden jeg allerede var en dag for seint ute, men jeg tok det rolig den dagen også. Dersom jeg hadde skyndet meg av gårde den dagen, hadde jeg nok vært enda nærmere eksplosjonen, tror jeg. Så ble klokken 8.15. Det så ut som om noe blinket skarpt, og så kom det et voldsomt drønn som fikk jorden til å riste. Etter en liten stund kom det flyvende en masse brente og ødelagte papirlapper som det var skrevet «Hiroshima by» på, og vi tenkte at noe måtte ha skjedd der. Det tok ikke lang tid før vi fikk beskjed om at noe forferdelig hadde skjedd i Hiroshima. Jeg tenkte at jeg måtte komme meg tilbake til Hiroshima, men vi fikk beskjed om at det ikke var et egnet sted for kvinner og barn, så far dro i forveien for å se hva som hadde skjedd. Først gikk han til stedet hvor jeg og familien bodde i Hijiyamahonmachi, men huset var visst fullstendig brent til grunnen. Ved ruinen fant han en lapp hvor det stod at familien var i internatet til ammunisjonslageret, så han gikk dit og fikk møtt både min mann og min svigermor. Men svigermoren min hadde visst store brannskader og klarte knapt å puste. Etter å ha funnet min mann og svigermoren min, dro min far til Higashihakushima-chō for å finne onkelen min. Huset hans var helt ødelagt, og han hadde søkt tilflukt i nærheten av Koi. Han hadde fulgt oppfordringen om å evakuere til skolen sammen med elevene, og dødd der.
Etter å ha vandret rundt hit og dit, kom far tilbake til Tonoga Jeg ble fortalt av faren min at min mann og svigermor var i internatet til ammunisjonslageret, og jeg tok derfor buss og tog (Kabe-linjen) tilbake til Hiroshima om morgenen den 8. august. På plassen foran Kabe stasjon lå det en masse skadde personer som så ut som om de kunne dø når som helst. De hadde ingenting annet enn en hermetikkboks hver. Folk som hadde kommet for å lete etter sine nærmeste, så inn og ropte navnet deres, men det var ingen der inne som hadde krefter til å svare. Jeg så et stort antall skadde personer, og jeg ble så klart bekymret for familien min.
Toget stoppet i nærheten av Mitaki stasjon, og alle passasjerene måtte gå av. Jeg satte av gårde i retning internatet til ammunisjonslageret, bærende på umeboshi og ris som jeg hadde fått med meg hjemmefra. Men siden alt rundt meg var fullstendig nedbrent, og husene jeg hadde tenkt å navigere etter, ikke stod der lenger, vandret jeg rundt uten å vite hvilken retning jeg skulle gå. Jeg kunne se ild og tenkte at det måtte være folk der, så jeg gikk dit for å spørre om veien. Da jeg kom frem, så jeg at de brant lik. De brant dem overalt, oppe på broen, på jordene, ved siden av veien. Hvor som helst. Selv om jeg så dem brenne likene, følte jeg ikke noe spesielt, og jeg kan ikke huske lukten heller. Jeg tror følelsene mine hadde blitt lammet.
Da klokken var blitt tre om natta den niende, kom jeg endelig frem til internatet til ammunisjonslageret. Svigermor var allerede død. Hun hadde dødd få timer i forveien, og liket hennes lå ennå like i nærheten. Hun hadde vært ute i rismarken da bomben eksploderte, og hadde blitt brannskadet på hele kroppen. Haken og brystet hadde brent av, og hun så helt forferdelig ut. Svigerfar fortalte at hun hadde sluttet å ynke seg for ikke så lenge siden, og da de lyste på henne med stearinlyset, skjønte de at hun var død. Dagen etter laget svigerfar en kiste som vi la henne i, og så brant vi den på potetåkeren.
●Min ektemanns død
Mannen min hadde vært inne i huset og hadde ingen brannskader eller andre synlige skader i det hele tatt. Han hadde hørt svigermors skrik ute fra risåkeren, og hadde løpt for å hjelpe henne.
Jeg våknet klokken fem om morgenen den 15. august. Mannen min sa: «Du trenger vel ikke å stå opp ennå», men sørgeperioden for svigermor hadde så vidt begynt, og jeg begynte derfor å tilberede risboller til seremonien. Så lagde jeg risvelling til oss tre, men da jeg forsøkte å få mannen min til å spise, fikk jeg ikke noe svar. Mannen min hadde sovet ved siden av svigerfaren min i det bittelille rommet, men ikke engang han hadde merket at mannen min døde. Fluene begynte å samle seg på liket, så for å få kremert det raskest mulig skrev vi på dødsattesten at han hadde dødd den 14., selv om han egentlig døde den 15., og kremerte ham den samme dagen. Denne gangen var det også svigerfar som lagde kisten og la mannen min i den, før vi brente den. Da svigermor døde, var det svigerfar som tente begravelsesbålet, men denne gangen var det visst for smertefullt, så han ba meg om å gjøre det. Men jeg hadde veldig store problemer med å brenne en person som hadde vært i live få timer i forveien. Så selv om jeg til slutt klarte å få tent på begravelsesbålet, klarte jeg ikke å være der mens det brant. Jeg forsøkte å komme meg unna, men beina nektet å lystre, og jeg klarte ikke å stå oppreist. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå tilbake, men siden det ble brent lik over alt og bakken var glovarm, fikk jeg brannskader på håndflatene, knærne og beina.
Dagen etter gikk jeg for å hente levningene etter mannen min, og jeg synes det var veldig merkelig at flyalarmene ikke ulte, selv om jeg kunne se fiendens fly på himmelen. Det tok enda en stund før jeg fant ut at krigen var over.
●Cyanid til å ta selvmord med
Alle kvinnene fikk utdelt cyanid. Vi fikk utdelt det slik at vi skulle kunne ta livet av oss dersom vi var i ferd med å bli voldtatt av amerikanske soldater. Da mannen min døde, tenkte jeg at ingen hadde bruk for meg lenger, og planla å ta giften. Jeg tenkte å ta livet av meg mens svigerfar var borte for å levere dødsattesten på rådhuset, og hadde allerede drukket vann for å gjøre meg klar for giften, men så begynte jeg å tenke på hva han ville tro dersom jeg var død når han kom tilbake. Jeg kan ikke dø, jeg har ansvar for å ta vare på svigerfar, tenkte jeg, og bestemte meg for å ikke ta giften. Jeg hadde allerede klippet av meg det lange håret mitt, sagt: «Beklager, men jeg har ikke noen offergave til deg. Men tankene mine er med deg», og brent håret sammen med mannen min. Hadde det ikke vært for svigerfar, hadde jeg nok tatt giften.
Jeg var redd for hva jeg kom til å gjøre dersom jeg fremdeles hadde giften når vi kom tilbake til Tonoga så jeg fikk en av lillebrødrene mine til å brenne den. Jeg klarte ikke å si noe som helst om lukten når det brant.
●Min svigerfars død
Svigerfar hadde vært i ammunisjonslageret da atombomben eksploderte, og blitt veldig brannskadet på ryggen. Derfor sov han alltid liggende på magen. Etter at mannen min døde, hadde jeg tenkt å reise tilbake til Tonoga sammen med svigerfar. Men svigerfar døde den 25. august. Jeg var bare 24 år gammel, men hadde allerede mistet svigerfar, svigermor og ektemannen min, og var fullstendig alene. Jeg tenkte at jeg like godt kunne dø. Men jeg tenkte at jeg måtte ta ansvar, og ta med meg levningene til de tre døde tilbake til hjemstedet deres, og at jeg derfor ikke kunne dø ennå.
●Til Tonoga
Den 6. september kom jeg endelig frem til Tonoga med levningene. Vi avholdt begravelsen i huset til noen slektninger av mannen min. Jeg hadde blitt kjempetynn og ikke tenkt på helsen min i det hele tatt, så hele familien forbarmet seg over meg og tok vare på meg. Det er takket være dem at jeg har levd så lenge. Jeg vil takke dem, alle sammen. Jeg spiste sammen med de andre når de spiste. På den tiden hadde vi nesten ikke mat, så det føltes som om man kastet bort en mulighet hvis man ikke spiste når man hadde sjansen. Derfor spiste vi selv om vi ikke var sultne eller hadde matlyst. Det tror jeg var bra.
Selv etter at jeg var kommet tilbake til Tonoga reiste min far flere ganger inn til Hiroshima. En gang fulgte en utenlandsk krigsfange etter ham i Hiroshima. Faren min var helt utslitt etter å ha gått hele dagen, ogdet var rett etter Makurazaki-tyfon en, men han måtte komme seg frem selv om det ikke fantes noen vei. Han løp for harde livet for å komme seg bort, og han klarte aldri å glemme frykten han hadde følt.
●Det andre ekteskapet
I 1957 giftet jeg meg på nytt. Mannen min hadde tre barn. Den yngste var to år. Jeg hadde aldri oppdratt barn før, så først hadde jeg tenkt å si nei til ekteskapet. Men da jeg møtte barna, var de kjempesøte, og siden jeg regnet med at jeg ikke kunne få barn, tenkte jeg at det sikkert ville være gøy å oppdra barna, og bestemte meg for å si ja.
●Helsen
Frem til nå har jeg hatt mange helseproblemer. Jeg har vært hos alle slags leger. Siden jeg ikke slutter å blø når jeg trekker tenner, fikk jeg beskjed om å ta med en indremedisiner når jeg skulle til tannlegen i nabolaget.
For omtrent syv år siden, i 2001, ble jeg operert for eggstokkreft. Kreften hadde spredd seg til tarmene, så jeg måtte operere vekk omtrent 50 centimeter av tarmen også. Eggstokkreft har veldig dårlig prognose, og når det i tillegg hadde spredt seg til tarmen, er det nærmest et under at jeg overlevde.
Da jeg hadde eggstokkreft, smakte det bittert av all mat, og da dette skjedde igjen nå nylig, ble jeg innlagt for å undersøkes for tarmobstruksjoner.
●Å bli bombet
Jeg fikk ikke brannskader av eksplosjonen, men fluer la egg i hendene, på beina, ryggen og andre steder på kroppen min, og det kom masse larver ut av huden min. Det gjorde ekstremt vondt, og kjentes ut som å bli bitt av klegg. Jeg har fremdeles masse arr på ryggen, så jeg liker ikke å gå i offentlige bad.
Når jeg blir undersøkt av legen på sykehuset, spør han alltid hva som har skjedd når han ser ryggen min. Når jeg svarer at det er på grunn av atombomben, spør de alltid om jeg hadde ryggen mot atombomben da den eksploderte, men det var ikke det som skjedde.
Fred er det viktigste av alt, og krig er noe vi burde unngå for enhver pris, synes jeg. Det er ille nok om man krangler hjemme hos seg selv, og vi må lære oss å leve uten å krangle.
|
