● Hendelsene før 6. august
På denne tiden var huset vårt i Kamitenma-chō, og vi var en familie på fire; mamma, storebror, storesøster og meg. Min far, Toshio Omoya, falt i Kina i 1938. Da faren min døde, var jeg ennå veldig liten, og jeg kjenner bare ansiktet hans fra fotografier. Når jeg så bildet av faren min som hang på veggen, pleide jeg visst alltid å si: «Far kan ikke komme ut av bildet fordi ingen kommer og gir ham skoene hans».
Min mor, Shizuko, oppdro oss helt alene. Hun var veldig opptatt av at vi skulle få en utdannelse, så selv om det var krig, fikk hun oss til å trene på å skrive og øve ballett og sånt, og da storebroren min skulle ta oppgangseksamen til ungdomsskolen, gikk hun til tempelet for å be hver morgen. Hun tenkte visst at siden mannen hennes var død, så var en utdannelse det eneste hun kun etterlate barna sine.
For å lykkes med det jobbet hun fra morgen til kveld med alle slags jobber. Når hun gikk med avisen om morgenen, fikk hun storebror eller storesøster til å hjelpe seg, og selv om jeg var veldig liten, husker jeg at jeg pleide å følge etter dem.
Mor var veldig travel og jobbet hver dag, men onkelen min bodde i den samme byen, og bestefaren min bodde like i nærheten, i Hirosemotomachi, og på den tiden behandlet alle i nabolaget hverandre som om de var slektninger, så det var mange som hjalp til med å ta vare på oss.
På denne tiden var det også mange offentlige skoler som evakuerte elevene eller sendte dem av gårde til slektninger. Jeg gikk i tredjeklasse på Tenma folkeskole og ble evakuert til et tempel i Yuki-chō sammen med søsteren min, Sumie, som gikk i sjetteklasse på samme skole. Moren og storebroren min, Toshiyuki, kom på besøk hver uke, og de hadde med seg poteter og annet til oss, men for oss som var så små, var det tungt å ikke få bo sammen med familien. Moren min sa: «Hvis vi skal dø, så kan vi like godt dø sammen, som en familie», og jeg sa også: «Jeg vil hjem. Jeg vil hjem!», så til slutt dro vi tilbake til Kamitenma-chō. Jeg har tenkt på at dersom jeg hadde blitt på evakueringsstedet, så ville sikkert både storebror og mor kommet for å besøke meg, og vi hadde kanskje sluppet unna bomben alle sammen.
● Hendelsene 6. august
Den 6. august hadde jeg fri fra skolen, så jeg var ute på tur i nabolaget med venner. På himmelen så vi spor etter B29-fly, og jeg dekket til øynene og ørene med hendene mine. Vi hadde blitt opplært til å gjøre det når vi trodde at det ville komme et bombeangrep. Siden jeg holdt meg for øynene, så jeg ikke lysglimtet.
Akkurat da bomben eksploderte, stod jeg, til alt hell, bak et hus, og det gjorde at jeg ikke ble skadet. Jeg kjente ikke engang varmen. Vennen min som var sammen med meg, fikk bare en liten skade i hodet, så vi kom oss hjem på egenhånd.
Hjemme ventet moren min på meg, hun hadde blitt skadet i eksplosjonen. Den dagen hadde mor vært ute for å hente ris, og da bomben eksploderte, hadde hun vært på vei hjem. Mor tok bare med en pose med førstehjelpsutstyr fra huset vårt, og så flyktet vi sammen.
Rundt oss så vi ødelagte hus, og rekkverket på broen brant. Vi gikk over broen, i retning Koi. Mens vi flyktet, så vi et forkullet menneske som ba om hjelp og sa: «Vann, jeg må ha vann!», men vi hadde nok med å komme oss i sikkerhet, så vi kunne ikke hjelpe. Jeg angrer fremdeles på at jeg ikke engang spurte om hva personen het.
Til slutt kom vi frem til Koi folkeskole, og jeg la merke til at jeg var barbeint. Selv om vi hadde flyktet gjennom rester av sammenraste bygninger, hadde jeg ingen skader.
På skolen var det fullt av skadde i både klasserommene og gangene. Mor fikk behandling for skadene sine der. Hun hadde store brannskader på hendene, føttene og ryggen, og også litt i ansiktet, og i tillegg hadde hun en stor fordypning i hodet. Hun fikk bare smurt på litt medisin og så var behandlingen over, men når jeg tenker tilbake på det, er jeg jammen ikke sikker på om det var medisin.
Etterpå satte jeg av gårde sammen med mor mot vårt forhåndsbestemte evakueringssted i Ogawachi-machi. Da vi kom til evakueringsstedet, begynte det å regne svart regn, så vi hentet en bølgeblikkplate som hadde falt ned i nærheten, og skjulte oss under den. Ikke så lenge etter at det hadde sluttet å regne, kom storebroren min, Toshiyuki.
Han gikk i andreklasse på Matsumoto yrkesskole på den tiden, og han hadde vært utplassert som lærling ved en fabrikk i Kanawajima utenfor Ujina. Han hadde visst vært på vei til fabrikken og befunnet seg i nærheten av Miyuki-broen da atombomben eksploderte, men siden han hadde vært så bekymret for oss, hadde han latt være å dra til fabrikken og heller dratt hjem igjen. Det hadde vært en voldsom brann ved hovedkontoret til Hiroshima Dentetsu, togselskapet, og han kom seg ikke forbi der, så han måtte reise i retning Shudo ungdomsskole og krysse både Motoyasu-elven og Ōtagawa-elven med båt, og så krysse en bro før han endelig kom frem til Kannon-machi ved lunsjtider. På veien hadde noen sagt at barnehagen hadde rast sammen og at folk satt fast i ruinene, og bedt ham om hjelp, men han hadde ikke kunnet gjøre noe. Han hadde villet finne ut av hvordan det stod til med familien og hadde ikke et øyeblikk å avse. Det var fælt å ikke kunne hjelpe, sa han.
Da han endelig kom hjem, oppdaget han flammer som nærmet seg huset, og han brukte en brannbøtte til å slokke dem. Dette fortalte han meg senere. Siden det ikke var noen hjemme, satte han kursen mot Ogawachi-machi for å lete etter oss, og der møttes vi igjen.
Om morgenen den 6. hadde visst storesøsteren min sagt: «Jeg vil ikke gå på skolen». Men mor ville at hun skulle komme inn på Yamanaka videregående skole, så hun lot henne ikke være hjemme. Den morgenen hadde mor som vanlig sendt storesøsteren min på skolen, men hun kom aldri tilbake igjen.
● Hendelsene i perioden etter den 7.
Dagen etter gikk storebroren min til Tenma folkeskole for å lete etter storesøsteren vår, som ennå ikke hadde kommet tilbake. Han ble fortalt at hun hadde vasket klasserommet den dagen, så han forsøkte å lete i området, men det var bare aske igjen av skolen, så det hadde visst ikke vært mulig å finne noen levninger der.
Jeg, mor og storebror var på evakueringsstedet i Ogawachi-machi i to–tre dager, men mor var veldig bekymret for storesøsteren min, så vi dro hjem igjen.
Etter at vi kom hjem, sov mor hele tiden. Hun hadde ikke fått noe mer behandling etter at hun fikk påsmurt medisin på skolen i Koi.
Siden huset vårt ikke hadde brent ned, hadde folk fra nabolaget kommet for å hente madrassene våre og bruke dem selv. Da hun så dette, kjeftet tanten min, Sueko Omoya, på oss og sa: «Hva? Hvordan kan dere gi vekk madrassene deres til noen andre, når moren deres ligger der uten?» Storebroren min gikk ennå i andreklasse på yrkesskolen, og jeg i tredjeklasse på folkeskolen, noe som i dag tilsvarer henholdsvis ungdomsskolen og barneskolen. Vi var bare barn, så vi kunne ikke gjøre noe. Etter at tante kom, tok hun over stellet av mor og passet også på oss. Min tantes mann, Shigeo, altså lillebroren til faren min, var blitt innkalt til militærtjeneste i Yamaguchi, men tanten min og datteren hennes Nobue var fremdeles i Hiroshima, så derfor kom han tilbake etter to dager. Siden vi var så små, hadde vi nok fått det veldig vanskelig hvis vi ikke hadde hatt tante og onkel.
Det gledet oss at brannsåret i ansiktet til mor veldig fort ble bedre, men av en eller annen grunn ville ikke det på ryggen leges. Da vi trodde at det hadde tørket og endelig blitt bra, falt plutselig all huden av. Under huden var det masse mark. Uten at vi hadde merket det, hadde ryggen hennes blitt helt infisert av mark, og det var helt umulig å få fjernet alle. Mor sov under et myggnett, og jeg og storebror sov ved siden av, men jeg vendte meg aldri til stanken fra markene.
Selv om mor var veldig hardt skadet, klaget hun aldri over at det gjorde vondt eller at det klødde, og hun ba heller ikke om vann. Det eneste hun sa, var: «Jeg har så lyst på fersken. Jeg har så lyst til å spise fersken», så derfor gikk tanten min til Inokuchi og kjøpte noen. Jeg forstår jo nå at hun sikkert var veldig tørst.
Mor døde om morgenen 4. september. «Du, moren din er visst død», sa tanten min, og det var først da at jeg skjønte at mor var gått bort. Frem til det hadde verken jeg eller storebroren min lagt merke til det. Egentlig var det helt utrolig at hun hadde klart å overleve i en måned med knust skalle. Selv da soldater hadde bragt de skadde ut av byen og i sikkerhet, hadde mor nektet å forlate huset før vi fant ut hva som hadde skjedd med storesøsteren min. Blant de skadde som ble evakuert, var det personer som hadde de samme skadene som min mor og som ble frisk igjen etter å ha fått behandling. Jeg tror at mor var bekymret for storesøsteren min som ikke kom tilbake, og at hun holdt ut bare for å få møte henne igjen.
Den samme dagen som mor døde, tok vi kroppen hennes med til Koseikan og kremerte den. Men jeg synes ikke at det var trist, og jeg gråt heller ikke. Jeg tror følelsene mine må ha vært lammet. Det regnet den dagen, så flammene slet med å få tak.
I sentrum hadde alle bygningene rast sammen og bare brent jord var igjen. Man kunne se fra huset vårt helt til Hiroshima stasjon og Ninoshima. Det var lik overalt hvor man så, og soldatene var opptatt med å fiske lik ut av elven og brenne dem. Noen lik ble liggende i over en måned, og vi tenkte ikke noe særlig over det når vi gikk forbi dem. Siden vi ikke hadde noen anelse om hva en atombombe var på den tiden, og siden det ikke fantes noe mat, spiste vi poteter som vi fant i åkeren, eller ris som hadde vært nedgravd, men som allikevel hadde blitt utsatt for stråling, uten å tenke over det.
● Livet etter atombomben
Kort tid etter at moren vår døde, ble vi tatt hånd om av slektninger og tatt med til landsbyen Midorii, hvor vi ble plassert i en låve hos slektningene våre. Besteforeldrene mine hadde reist dit i forveien. Da bomben ble sluppet, hadde bestefar, Tomekichi Omoya, og bestemor, Matsuno, vært hjemme i stuen, og de hadde sluppet unna uten skader. Men bestefar, som hadde vært frisk og rask da vi ankom Midorii ble plutselig dårlig og døde fem dager etter at mor hadde gått bort. Onkelen min, Shōzō, som bodde sammen med besteforeldrene mine i Hirosemotomachi, hadde også vært hjemme, i entreen, men ingen ante hvor han hadde tatt veien.
Livet i Midorii var helt annerledes enn det vi var vant til, så vi hadde mange bekymringer. Etter at jeg hadde gått på skole i Midorii i rundt ett år, dro vi tilbake til Hirose. Alle sammen bidro til å planere et område hvor vi kunne bygge en bolig, og etterpå bodde vi i noen brakker som vi hadde bygd. Onkelen og tanten min ble adoptivforeldrene våre, og de oppdro meg og storebror som om vi skulle vært deres egne barn. Selv om foreldrene mine var døde, følte jeg meg ikke trist eller ensom.
Men etterhvert som jeg ble større, følte jeg mer og mer at jeg savnet foreldrene mine. Kusinen min, som var som en søster for meg, fikk hjemmeundervisning av en privatlærer fra hun gikk i barneskolen, og dette gjorde meg både sjalu og litt ensom. Jeg bodde sammen med min onkels familie helt til jeg ble gift. De bygde møbler hjemme hos seg, så jeg hjalp til med regnskapsføring.
● Bryllup og sykdom
Før i tiden var det mange som skjulte at de hadde overlevd atombomben. Kvinner måtte jo tenke på ekteskap, så de var spesielt opptatt av å skjule det, og det var mange som ikke søkte på helsekortet som ble gitt til de overlevende. Det har kommet godt med i ettertid, men jeg ventet også en stund med å søke etter at ordningen med helsekort ble etablert. Når det gjaldt ekteskap, så tenkte jeg at jeg kom til å gifte meg med en eller annen som onkelen og tanten min fant til meg. Jeg inngikk derfor et arrangert ekteskap, men heldigvis så var mannen min ikke av typen som brydde seg om at jeg hadde overlevd atombomben.
Etter at jeg giftet meg, bekymret jeg meg veldig for helsen til barna jeg skulle føde. Jeg har kreft i bukspyttkjertelen. Storebroren min og fetteren min fikk også kreft, og datteren som jeg fødte etter at jeg giftet meg, har en sykdom kalt akustikusnevrinom. Jeg tenker at det må skyldes atombomben, og at det var den som gjorde henne syk.
● Bønn om fred
Jeg snakker ofte om opplevelsene mine til barn. Jeg tar dem også med til Fredsminnemuseet og forteller dem om hvordan livet var da atombomben ble sluppet.
Før var jeg så opptatt at jeg ikke engang hadde tid til å besøke gravstedene til familien min, men nå for tiden går jeg dit støtt og stadig og snakker med dem en stund. Dersom mor fremdeles hadde vært i live, skulle jeg vært en god datter for henne. Når jeg ser kvinner som er på mors alder, tenker jeg alltid at jeg må vise dem den respekten jeg ikke fikk vist min mor.
Dessuten er jeg veldig takknemlig for at jeg er frisk og rask, selv etter å ha opplevd noe som så mange andre har dødd av. Når jeg tenker på min døde mor, tenker jeg alltid at jeg skal holde meg frisk og leve lenge for barnas skyld.
|
