Livet den gang
Jeg ble født i 1917 i landsbyen Nakanosho i Mitsugi-distriktet (nå: Innoshima-Nakanosho-cho, Onomichi by). Min far jobbet på Nakanosho postkontor, mens moren min var husmor og drev et lite dyrkingsområde. To år etter at jeg ble født som eldste bror etter tre søstre, ble min yngre bror født. Min yngre søster ble født i 1924, men døde kort tid etter. Etter det gikk også moren min bort. Deretter bodde jeg alene med faren min.
I 1939 ble jeg innkalt til militærtjeneste og utplassert i feltartilleriet i 5. divisjon, 5. regiment. Som troppsleder ble jeg forflyttet jeg til forskjellige steder i Vietnam og Kina i tre år. Etter endt tjeneste jobbet jeg på Hikari-filialen til varehuset Marukashi, som ble drevet av søskenbarnet mitt. I 1943 byttet jeg jobb og fikk jobb på Hikari-avdelingskontoret til stålproduksjonsselskapet Miyaji, som ble drevet av min farfar. Årsaken til jobbskiftet var at beliggenheten til det nye selskapets hovedkvarter var nærmere min fars hjem, noe jeg mente ville være praktisk med tanke på å ta vare på ham. Jeg giftet meg omtrent samtidig med at jeg byttet jobb. Min eldste sønn ble født i april 1944.
I april 1945 mottok jeg for andre gang innkalling til militærtjeneste. Denne gangen evakuerte jeg kona og barna til Innoshima. Jeg ble nok en gang utplassert i feltartilleriet i 5. regiment, men denne gangen jobbet jeg som militær registerfører ved regimentets hovedkvarter. Da hovedtroppene ble sendt til forskjellige steder over hele landet for å forsvare disse steder, var det kun få soldater tilbake i hovedkvarteret. Blant disse soldatene var hovedoppgavene mine som militær registerfører å lage et militært register og distribuere militære pocketbøker. Jeg måtte ikke engang delta i militære øvelser.
Sersjant Okada, min overordnede offiser som kom fra landsbyen Kobatake i Jinseki-distriktet (nå: Jinsekikogen-cho Jinseki-distriktet), var en fremragende mann. Det var bare oss to som jobbet i rommet, og han favoriserte meg veldig.
I juni 1945 ble navnet på troppene mine endret til Chugoku militære distrikts artillerireserver (Chugoku 111. enhet). Enheten var på vestsiden av Hiroshima slott. Flere to-etasjers militære kaserner ble bygget for å omgi vollgraven der fire batterier var stasjonert.
Situasjonen før atombomben
Etter å ha blitt utskrevet fra militæret, hadde jeg tenkt meg å jobbe på mitt forrige job. Selskapet mitt så også ut til å ha samme planer for meg. Et brev fra direktøren ble levert til batteriet for å formidle en melding der det ble spurt om jeg kunne besøke Hikari by for å delta på et viktig møte. Imidlertid følte jeg meg for begrenset til å be om tillatelse til å dra noe sted, og jeg ville ikke bli dømt av kameraten min for å ha forlatt oppgavene mine under påskudd av jobb, i og med at min forrige arbeidsplass ble drevet av slektningene mine. Mens jeg vaklet, var sersjant Okada veldig omtenksomt og sa: ”Slapp av. Jeg ordner tillatelse for deg.” Takket være ham ble tillatelse til å dra spesialutstedt, og jeg tok til Hikari søndag den 5. august. Tillatelsen inkluderte betingelsen om at jeg skulle ta et tog som var planlagt å ankomme Hiroshima stasjon klokken 09.00 neste morgen, mandag 6. august og returnere til enheten min.
6. august sto jeg opp klokken 04.00 om morgenen og tok et tog fra Hikari stasjon etter frokost. Klokken 08.15, da atombomben falt, tror jeg toget mitt var i området rett før Iwakuni stasjon. Siden jeg knapt kunne høre en lyd fra utsiden på grunn av det enorme brølet fra toget, hørte jeg ikke lyden av eksplosjonen. Men alle passasjerene så ut gjennom vinduene til høyre (i togets retning) og sa: ”En enorm røyksky, som en reklameballong, stiger opp på himmelen over Hiroshima.” Uten noen kunngjøring, uten at noen visste hva som foregikk, fortsatte toget til det plutselig stoppet på Itsukaichi stasjon. På den stasjonen, der tidligere tog også hadde stoppet, fikk alle passasjerene instruks om å stige av toget fordi vi ikke lenger kunne kjøre i retning Hiroshima. Jeg var i villrede, for jeg hadde lovet å returnere til enheten straks jeg ankom Hiroshima kl. 09.00.
Foran Itsukaichi-stasjonen veltet ut svart røyk fra lokomotivet og det hadde oinblitt så nattsvart at jeg knapt kunne oppfatte at folk beveget seg. Etter en stund, da den svarte røyken begynte å klarne, oppdaget jeg at en militær politibil var parkert like ved. Det så ut til at de nettopp var ferdige med sine gjøremål, og da jeg ba dem om å kjøre meg til Hiroshima slott i håp om å komme meg tilbake til enheten min, sa de raskt ja. Det var to av dem, en korporal og en sersjant. Siden de så veldig energiske ut og ikke hadde ytre skader, kan de ikke ha vært direkte utsatt for strålingen fra atombomben. Hvis de fremdeles lever i dag, vil jeg gjerne uttrykke min takknemlighet overfor dem personlig.
Situasjonen i byen etter atombomben
Selv om jeg ikke husker nøyaktig hvilken rute de tok fra Itsukaichi til Hiroshima, tror jeg at de kjørte på en direkte vei som gikk gjennom noen rismarker. Langs veien var en strøm av evakuerte som i all hast rømte fra katastrofen. Etter å ha kommet inn i Hiroshima by, kjørte de langs trikkegaten. Det virket som om alle allerede hadde blitt evakuert. Byen så forlatt ut. Vi så ikke engang hunder eller katter.
Selv om jeg hadde bedt dem om å kjøre meg til Hiroshima slott, slapp de meg av rett før Aioi-broen. Enheten min var et steinkast fra broen, så jeg trodde jeg kunne gå dit. Men faktisk kunne jeg ikke det for veien var brennende varm. Jeg hadde på meg snøresko som var dekket av gamasjer, men jeg kunne ikke engang gå én meter videre og måtte stoppe ved broen.
Omtrent en time må ha gått mens jeg vekslet mellom å gå 50 cm frem og 50 cm tilbake på Aioi-broen. Plutselig begynte kraftig regn å falle som nålestikk i huden min. Det var svart regn som vætet området, som om olje ble rislet over det. Likevel føltes det ikke som olje da jeg tørket det våte ansiktet mitt med hendene. Jeg ble gjennomvåt uten ly for regnet på den brente sletten, og ventet på at regnet skulle stoppe.
Etter at det sluttet å regne kom det en plutselig temperaturendring, og det ble merkbart like kjølig som på høsten. Den oppvarmede veien ble også avkjølt nok til at det gikk an å gå på den.
Da jeg kom tilbake til enheten min, var kasernene i en ynkelig tilstand. Kaserneområdet var ryddet, som om det ikke hadde vært noe der i det hele tatt. Alle bygningene var smadret, brent til aske og vasket bort med regnet.
Sersjant Okada var på randen av døden. Han var forbrent over hele kroppen, men pustet fortsatt. Brannskadene hadde endret utseendet hans fullstendig og jeg kjente ham ikke igjen før han snakket til meg: ”Miyachi, du er heldig!” Jeg forlot ham midlertidig, men da jeg kom tilbake til plassen på kvelden kunne jeg ikke finne sersjant Okada. Han må ha blitt overført til et annet sted.
Selv om minnet mitt er litt vagt, kan det ha vært rett etter det svarte regnet 6. august da jeg møtte general Shunroku Hata fra den 2. hærstyrkens kommando ved Yokogawa-elvens bredd. Jeg ble beordret av en adjutant som var sammen med generalen: ”Du bærer general Hata over Temma-elven, slik at han ikke blir våt!” General Hata var en liten mann. Jeg fulgte ordren om å krysse elven med generalen på ryggen, men han var slett ikke tung.
Redningsaksjoner
Ved den vestlige paradeplassen var samlet rundt 90 soldater som hadde overlevd atombomben. Jeg og disse soldatene var opptatt med kremering av lik. Et enormt antall lik måtte kremeres, som 250 den ene dagen og 300 den neste.
Spesielt minneverdig under den operasjonen var to amerikanske soldater som lå døde på trappen til Hiroshima slott. De må ha vært to krigsfanger fra de amerikanske styrkene som på den tiden ble holdt i en bygning nær Hiroshima slott.
6. august, dagen for atombomben, var der ingen mad. Jeg førte de 30 mennene mine til rådhuset for å få noen harde kjeks. Ved rådhuset gikk ting annerledes enn vi forventet. Vi kranglet med de på rådhuset, var ampre og stridige, men fikk ingen kjeks. Den dagen hadde vi ikke annet valg enn å drikke varmt vann med sukker for å distrahere oss fra sulten. Fra 7. august kunne vi motta rasjonerte risboller og harde kjeks, takket være innsats fra redningsstyrker utenfor byen.
Fram til slutten av august fortsatte vi redningsaksjonene, og sov i den perioden under åpen himmel.
31. august ble det endelig gitt ordre om å oppløse alle enheter. Da enhetene ble oppløst, ble forskjellige forsyninger i militære lagre distribuert til soldatene. Jeg fikk militæruniformer og tepper. Noen soldater som kom fra landsbygda fikk militærhester og red hjem på dem.
1. september kom jeg meg om bord på et skip fra havnen i Itozaki og dro tilbake til Innoshima.
Sykdommer
Da jeg tisset i en åker omtrent to måneder etter at jeg kom tilbake til Innoshima, ble jeg forbløffet over å avgi rundt 1 -sho (omtrent 1,8 liter) brun urin. Etter det, vedvarte den brune urinen. Året etterpå ble jeg lagt inn på sykehus med mage- og tarmproblemer. Jeg ble også senere innlagt på sykehuset med leversvikt. I 1998 utviklet jeg blærekreft, og har vært innlagt på sykehus og fått behandling etter det.
I september 1960 fikk jeg helsebevis for overlevende etter atombomben. Før jeg mottok beviset lurte jeg på om jeg skulle ta imot det eller ikke. Jeg bestemte meg til slutt for å få beviset, etter råd fra kommunekontoret. Deretter følte jeg meg takknemlig for at jeg hadde beviset hver gang jeg fikk en sykdom som så ut til å være forårsaket av atombombingen.
Livet etter krigen
Etter krigen startet jeg en liten landhandel på Innoshima. Siden det var en dagligvarehandel på landsbygda solgte vi ikke bare matvarer, men også polert ris, hvete og renset olje, og senere forhandlet vi husholdningsapparater. Det var ikke noe lett liv, men ved å sjonglere utgiftene klarte jeg å gi barna mine universitetsutdannelse.
I 1946 blev den eldste datteren min født, men babyen og konen min døde kort tid etter. I 1947 giftet jeg meg med min nåværende kone, og to sønner og en datter til ble født. Fordi alle barna som ble født etter krigen var fysisk svake, mistenkte jeg at det skyldtes at jeg var eksponert for stråling fra atombomben. Det så ut til at min kone bad datteren vår om ikke å nevne at hun var andregenerasjons atombombeoffer, fordi det faktumet kunne hindre hennes senere muligheter for ekteskap.
Overordnet offiser dør under atombombingen
Hvis krigen hadde fortsatt etter atombombingen, ville Japan vært i en kritisk situasjon. Jeg tror at den nåværende freden baserer seg på mange oppofrelser.
At jeg klarte å unngå direkte eksponering for stråling fra atombomben og at jeg fremdeles er i live dag, skyldes sersjant Okadas rause beslutning om å gi meg tillatelse til å dra den gangen. Jeg mistet oversikten over hvor sersjanten befant seg etter at han den 6. august sa til meg at: ”Miyachi, du er heldig.” Dette tynget meg lenge. Jeg hade et håp; ”Jeg vil formidle min dypeste takknemlighet til deg, sersjant” og barna mine forsto håpet jeg hadde. De søkte etter informasjon om ham på Internett, ringte forskjellige templer ett etter ett og spurte om hvor han befant seg, og fant til slutt sersjant Okadas grav for meg.
I 2007 besøkte jeg og alle mine familiemedlemmer sersjant Okadas grav. Etter å ha vist vår respekt ved hans grav og uttrykt min takknemlighet for hans ånd, følte jeg endelig at en stor vekt hadde blitt løftet fra brystet.
|
