Livet før atombomben
I 1945 bodde jeg sammen med min mor Hisayo og to eldre søstre i Kusunoki-cho 1-chome. Selv om jeg på den tiden var elev i første klasse ved avdeling for viderekommende på Misasa barneskole, jobbet jeg hver dag på fabrikker og andre steder som en del av mobilisering av elever, så jeg fikk aldri undervisning på skolen. Jeg ble sammen med mine 40 klassekamerater mobilisert til fabrikken til Nissan Motor Co., Ltd. i Misasa-honmachi 3-chome. De to eldre søstrene mine jobbet også. Kazue jobbet i postsparebanken i Hiroshima og Tsurue i Hiroshima-filialen av hærens klesdepot.
6. august
Den morgenen jobbet jeg også som mobilisert elev ved Nissan Motor Co., Ltd. Mine mobiliserte klassekamerater og jeg var spredt over hele fabrikken. Jeg jobbet på kontoret der jeg gjorde forskjellige oppgaver, som å hente deler til arbeidere når det kom ordrer fra fabrikkavdelingen. På det tidspunktet hadde det kommet en forespørsel fra avdelingen om noen skruer, så jeg forlot kontoret med to kasser i hendene og begynte å gå mot fabrikken som lå i bakre del av bygningen. Plutselig ble jeg omhyllet av et blått lys som lignet flammen fra en gassbrenner, samtidig som synsfeltet mitt opphørte og jeg fikk følelsen av å flyte i luften. Luftvernalarmen var avlyst så vi var helt forsvarsløse, og jeg trodde vi ble truffet av en bombe. Jeg tenkte umiddelbart at ”åh, nå dør jeg ... ”
Jeg er ikke helt sikker på hvor mange minutter som gikk, men da jeg kom til bevissthet igjen skjønte jeg at jeg lå på bakken. Etter en liten stund, som om tåken gradvis lettet, fikk jeg igjen synet og det fikk meg til å tenke at ”Jeg er i live!”
Jeg hadde falt på en gassflaske som hadde veltet i nærheten, og den hadde skrapt opp huden på hånden min. Når jeg i ettertid tenker tilbake, var hodet mitt barbert og jeg hadde bare på meg en kortermet skjorte med rund hals og kortbukser da atombomben falt, så jeg fikk forferdelige forbrenninger der huden var bar. Men den gangen forsto jeg ikke umiddelbart omfanget av skadene mine og følte egentlig ikke smerter. Jeg kunne ikke se noen av klassekameratene mine som jeg jobbet med, og jeg ble bekymret for familien min og bestemte meg for å dra hjem. Da jeg begynte å gå, så jeg at den store fabrikkporten var blitt slått overende og jeg fant tre personer som hadde blitt fanget under den. Jeg fikk hjelp av noen andre mennesker i nærheten og vi klarte å trekke dem ut fra porten. Etterpå sa alle: ”La oss flykte! La oss flykte”, og dro fra fabrikken.
Situasjonen etter atombomben
Byen var fullstendig dekket av bygninger og vegger som hadde kollapset, og jeg kunne ikke engang se veiene. Det var disig røyk overalt som fra en ulmebrann. Alle som gikk på gaten led av brannskader og noen av dem flyktet mens de trykket barna sine til seg. Da jeg gikk på toppen av bygningsrester og hauger av sammenrast treverk, gikk en utstående spiker gjennom skosålen og ind i foten min, men i øyeblikket var jeg så livredd at jeg ikke kunne føle smerte. Fra vrakrestene under beina mine kunne jeg høre stønnende stemmer som sa ”Hjelp meg”, men midt i scenen fra helvete var jeg panikkslagen selv og fortsatte bare hjemover, uten å hjelpe de som ropte.
Da jeg kom hjem, så jeg at huset vårt hadde blitt fullstendig ødelagt. Moren og søstrene mine skulle være der, men jeg ingen tegn til dem. Siden jeg fremdeles bare var 12 år gammel, ble jeg øyeblikkelig overvunnet av angst da jeg innså at ”nå er jeg helt alene i denne verden.” Jeg stirret en stund i stillhet på huset vårt som var jevnet med jorden, og kunne bare tenke: ”Dette er slutten.” Mens jeg gjorde det, hørte jeg folk i nærheten skrike: ”Brannen sprer seg. Kom deg vekk herfra!” Så jeg tilkjempet meg etter hvert en beslutning om å flykte. Da jeg gikk mot evakueringsstedet i forstaden som familien på forhånd hadde valgt ut, møtte jeg tilfeldigvis en klassekamerat av meg, Nakamura, som var mobilisert på samme fabrikk. Han var på vej til en slektning i Mitaki-machi og inviterte meg til å bli med ham, og sa: ”La oss gå sammen.”
Siden Mitaki-machi lå i åssiden der det var veldig lite ødeleggelse og de eneste skadene på huset var noen ødelagte vinduer. Tanten hans sa til oss: ”Takk og lov, dere ble reddet, takk og lov.” Hun ga oss risboller, men jeg hadde ingen appetitt og klarte ikke å spise. Da jeg omsider kunne få et øyeblikks hvile, begynte jeg å føle smerter i kroppen og innså at det var noe galt med meg. Jeg hadde blitt brent på alle områder som ikke var dekket av klær, og kroppen min var dekket med blemmer så store at vannet inni dem skvulpet. Jeg hadde ikke hatt eller lue på meg, så hodet mitt var også blitt brent og banket av smerter. Det sies at man dør hvis en tredjedel av kroppen er forbrent, men tror jeg at min ble brent enda mer enn det.
Det begynte å regne litt før klokken 12. Det føltes godt på den brente kroppen min, så jeg lot det regne på meg en stund. Da jeg så nøye på regnet som falt, skinte det slik det gjør av bensin. På det tidspunktet forsto jeg det ikke i det hele tatt, men jeg vet nå at det var radioaktivt ”svart regn”.
Etterpå tok jeg farvel med Nakamura og begynte igjen å gå for å komme til skolen i Yasu-mura (nå: Asaminami-ku, Hiroshima by), som var vårt evakueringssted. Kroppen min fortsatte å føles varm, så jeg fikk tak i noen agurker fra en nærliggende åker, presset saften på brannskadene mine og fortsatte å gå.
Da jeg endelig nådde skolen var hjelpestasjonen åpen og fylt av skadde mennesker som lå i rader, side om side på bakken som en fangst av tunfisk. Jeg fikk medisinsk behandling for første gang der, men det var bare litt matolje på forbrenningene mine. Skolen var så overfylt av ofre etter atombomben at jeg ble tildelt et nytt, separat tilfluktssted. Mens jeg flyttet dit, møtte jeg uventet min søster Tsurue. Hun hadde vært hjemme da atombomben ble detonert og hadde en bandasje surret rundt det skadede hodet sitt. Da jeg endelig møtte en slektning, tenkte jeg ”Åh, jeg er ikke alene likevel”, og følte meg lettet. Søsteren min fortalte at moren vår var uskadd, og vi gikk for å finne henne. Moren min hadde vært på verandaen da atombomben falt, så beinet hennes hadde fått et dypt kutt og hun hadde brannskader i ansiktet. Etterpå kom også min andre søster, Kazue, som jobbet i Hiroshima-filialen av postsparebanken.
Vi bodde i Yasu-mura til krigen tok slutt. Jeg husker at jeg ble overveldet av lettelse da jeg innså at jeg ikke skulle dra i krig. Vi bodde i to uker i Yasu-mura, og etterpå flyttet vi til huset til noen slektninger i min fars hjemby Gono-mura i Takata-gun (nå: Akitakata by).
Da helsen min forverret seg, begynte noen rundt meg å si: ”Han har ikke så lenge igjen.” En lege hadde blitt sendt til Gono-mura, så jeg ble lagt på en stor tohjulet vogn og ført til ham for å få behandling. Det var første gang at brannskadene mine ble behandlet med preparater for tredjegrads forbrenning, og jeg kunne endelig få faktisk medisinsk behandling. Selv med legehjelp var forbrenningene mine så alvorlige at jeg ikke klarte å ta av meg klærne, men måtte få dem klippet av med saks. Jeg hadde høy feber og kunne bare gå på toalettet når noen holdt meg. Til tross for at hun selv var skadet, pleiet min mor meg, hennes yngste barn og eneste sønn. Jeg husker at moren min holdt seg våken hele natten, viftet meg uavbrutt og sa: ”Å, det er varmt” Da forbrenningene mine begynte å bli helet, fikk jeg hyppige neseblødninger. Noen ganger kunne ikke blødningen stoppes før legen ga meg en injeksjon som stanset den.
Jeg kom meg gradvis og begynte å gå på den lokale skolen. Det var rundt tre elever på den skolen som også hadde flyttet fra Hiroshima by etter å ha vært ofre for atombomben.
En gang i september ble jeg nysgjerrig på hvordan det hadde gått med Hiroshima, og jeg tok en buss alene til Hiroshima by. I nærheten av ruinene av huset vårt fant jeg naboene våre, som bodde i noen hyttebrakker de hadde bygd, og kunne snakke med dem. Her og der var det satt opp andre hytter med akkurat nok beskyttelse mot regnet. Jeg dro til fabrikken til Nissan Motor Co., Ltd. hvor jeg var under atombombingen og møtte tilfeldigvis fabrikkssjefen. Han spurte hvordan jeg hadde det og fortalte meg om hva som skjedde etter at atombomben falt. Jeg følte meg fryktelig igjen da han fortalte at øyeeplene til en kvinne på kontoret – det samme kontoret der jeg hadde vært rett før bombingen – hadde sprunget ut på grunn av atombomben. Etterpå møtte jeg aldri igjen noen av de 40 klassekameratene mine som jobbet i samme fabrikk, og heller ikke nå vet jeg noe om hvor de har befunnet seg.
Gjenopbyggning af livet mitt
To eller tre år senere flyttet jeg til Hiroshima by for å gjenoppbygge livet mitt, for det var ikke jobber å finne på landsbygda. Siden jeg ikke hadde noen høyere utdanning, var det virkelig vanskelig å finne arbeid. Jeg jobbet imidlertid som avisgutt, på byggeplasser og gjorde hva som helst for å brødfø meg selv.
Da jeg var 23 bestemte jeg meg for å gifte meg, og jeg ønsket at kona skulle vite alt, så jeg fortalte henne at jeg var overlevende etter atombomben. Kona forsto alt og samtykket i å gifte seg med meg. På det tidspunktet var det mye informasjon i avisene og media om ettervirkningene for overlevende etter atombomben, men jeg bestrebet meg på å ikke være bekymret overhodet. Jeg var 27 da min første sønn ble født, og samme år skaffet min svoger meg jobb hos Toyo Industries Co. (nå: Mazda Motor Corporation). Frem til da hadde jeg kontinuerlig skiftet jobb, men min svoger oppmuntret meg til å være tålmodig og jobbe hardt, så jeg startet i den jobben med vilje til å gjøre mitt beste for barnets skyld.
Helsebekymringer
Jeg snakket med kolleger som delte nattskiftet med meg, og blant dem var det en mand som ble utsatt for atombomben mens han var på Aioi-broen. Siden han var nesten i hyposenteret for atombombingen, ble jeg sjokkert over det han fortalte meg. Han hadde mottatt en forespørsel fra Atomic Bomb Casualty Commission om å gjennomgå en fysisk undersøkelse. Siden begge var overlevende etter atombomben, var vi ganske interessert i å snakke med hverandre. Hans fysiske tilstand forverret seg imidlertid og han ble innlagt på sykehus, og selv om han vendte tilbake til arbeidsplassen, gikk han bort da han var 50 år gammel. Jeg varkeo stadig oppslukt av angst vedrørende helsen min, så jeg tenker at det må være et slags mirakel at jeg har klart å leve til nå. Jeg fortsatte å jobbe frem til pensjonering i en alder av 55 år.
Ønske om fred
Årsaken til at jeg har bestemt meg for å snakke om min opplevelse av atombomben, er at jeg etter hvert som jeg blir eldre kan føle at kroppen min blir svakere, mens ønsket om å fortelle den yngre generasjonen om opplevelsene mine stadig blir sterkere. Ettersom ungdommer i dag ikke blir tvunget til kamp som i gamle dager, men heller står fritt til å gjøre det de vil, ønsker jeg at de skal forstå, i alle fall litt, av hendelsene for 64 år siden. De er ubegripelige i dag, i likhet med tankene til de unge som mistet livet og lidelsen til forrige generasjon.
I tillegg vil jeg oppfordre den yngre generasjonen til å presse på med fredsaktiviteter for å avskaffe atomvåpen, slik at det jeg opplevde aldri skjer igjen. Det ville ikke være noe hyggelig for noen å måtte oppleve den samme tragedien. Jeg ønsker virkelig å se at atomvåpen blir avskaffet mens jeg fremdeles lever. |
