国立広島・長崎原爆死没者追悼平和祈念館 平和情報ネットワーク GLOBAL NETWORK JapaneaseEnglish
 
Select a language / Norsk (Norwegian・ノルウェー語) / Memoirs (Les personlige beretninger)
 
Krigens arr leges aldri 
FUJIE Kyoko(FUJIE Kyoko) 
Kjønn Kvinne  Alder da atombomben falt 9 år 
År beretningen ble skrevet 2010 
Sted da atombomben falt Hiroshima 
Innehaver Nasjonal minnehall for atombombeofrene i Hiroshima 
Situasjonen før atombomben
På det tidspunktet gikk jeg i fjerde klasse på Ujina barneskole. Min far, som da var 41 år gammel, var utplassert ved hovedkvarteret for sjøfart i hæravdelingen. Han var om bord i et militærskip i utlandet, og han kom bare hjem til huset vårt i Ujina-machi (nå: Minami-ku, Hiroshima by) omtrent én gang hvert halvår. Moren min, som da var 31 år gammel, var jordmor. Uansett hvor farlig det ble i byen, kunne hun ikke evakuere, for hun hadde pasienter å ivareta. I familien var også min yngre søster, som var ett år og fem måneder gammel, og min 80 år gamle farmor. Vi hadde også tatt inn fetteren min fordi min onkel, som administrerte et verft i Korea, ville at han skulle gå på en japansk skole.
 
Minner om evakueringen av skolebarn
Rundt april 1945 ble barn i klassetrinn tre til seks på Ujina barneskole evakuert. Vi ble skilt fra hverandre og sendt til Miyoshi-cho, Sakugi-son eller Funo-son (Nå: Miyoshi by) nord i prefekturen. Jeg blev sendt til Jojun-ji-tempelet i Miyoshi-cho.
 
Maten ved templet besto nesten utelukkende av soyabønner. Måltidene var bare litt ris som klistret seg til soyabønner, og til og med snacksen besto av soyabønner. På et tidspunkt forsvant en risbolle fra lunsjen til tempelprestens sønn, som var i ungdomsskolealderen. Lærerne samlet oss alle i tempelets hovedhall og krevde: ”Den som stjal risbollen må tilstå her og nå.”
 
I nærheten av templet lå en stor bro som het Tomoe-broen, med en helligdom ved siden av. Ved denne helligdommen var det et stort kirsebærtre som bar kirsebær. De eldre barna klatret opp i treet og plukket kirsebær til å spise. De eldre barna ropte på meg og ba meg stå under treet, vendt utover, for å stå på vakt. Akkurat da jeg gjorde det, kom en gammel mann og ropte på oss og fanget meg. Så så han opp og skrek til de andre barna: ”Kom ned derfra!” og de eldre barna kom også ned fra treet. Den gamle mannen tok tak i hånden min og jeg gråt da han spurte meg hvor jeg var fra. ”Jojun-ji-tempelet”, sa jeg. ”Ja, så”, svarte han og slapp hånden min. Da sa han: ”Jeg dyrker løk og andre ting under treet. Hvis dere tråkker på dem, kan de ikke spises. Dere må absolutt ikke gjøre det. Slutt å gråte.” Den kvelden kom den gamle mannen med dampet søtpotet og annen mat til oss. Selv om han var skummel i begynnelsen, var han egentlig veldig snill, syntes jeg. Jeg tror han tenkte vi var ynkelige som måtte stjele kirsebær fordi vi var så sultne.
 
De evakuerte skolebarna mottok tidvis søtsaker som foreldrene sendte dem. Vi fikk imidlertid aldri sjansen til å smake på disse. Min mor sendte meg harde drops laget av soyabønner, men alt ble konfiskert av lærerne. Ifølge de eldre barna havnet det antagelig i magen på lærerne.
 
Der var også forferdelige luseangrep. Vi brettet ut aviser og kammet lusene ut av håret. Lusene ble svarte av å suge blod, og vi knuste dem. Vi bredte ut skjortene vi hadde på for å tørke dem i solen på tempelverandaen.
 
6. august
Nøyaktig en uke før atombomben ble sluppet hadde faren min kommet tilbake fra utlandet, så jeg tok meg også hjem for å se ham. Jeg skulle tilbake til evakueringsområdet 5. august, men jeg kunne ikke få billett til den dagen, så jeg fikk en til den 6. august.
 
Om morgenen 6. august dro moren min til Hiroshima stasjon med min yngre søster på ryggen for å si farvel til meg. Det var en gammel kvinne fra nabolaget mitt som skulle besøke barnebarnet sitt som hadde blitt evakuert til Miyoshi, så vi gikk ombord på toget sammen. Vi gikk om bord på Geibi-linjen og satte oss med ryggen til togets retning mot Miyoshi. Da vi var i ferd med å kjøre inn i den første tunnelen, så jeg tre fallskjermer. Deretter hadde vi akkurat kommet inn i tunnelen og plutselig eksploderte bomben.
 
Det var et massivt smell og en høy brølende lyd ga gjenlyd i ørene mine. Jeg satt så det gikk det bra med meg, men alle de som sto, også de voksne, ble dyttet bakover og falt på gulvet. Jeg kunne ikke høre skikkelig, som om ørene mine var blokkert av stein.
 
Da vi kom ut av tunnelen så røyken fra atombomben utrolig vakker ut. Den gamle kvinnen og jeg så bare på den og sa: ”Jøss, det er fantastisk.” Siden jeg bare var et barn, kunne jeg ikke forestille meg hva som hadde skjedd med Hiroshima.
 
Da vi kom til Miyoshi, sa den gamle kvinnen til meg: ”De sier på radioen at Hiroshima er fullstendig ødelagt.” Imidlertid kunne jeg fortsatt ikke virkelig forstå hva som skjedde, så i tolvtiden gikk jeg til skolen for å klippe gresset. Der ankom for første gang en lastebil til skolen med atombombeofre fra Hiroshima. Da disse sterkt forbrente menneskene én etter én gikk av lastebilen, ble jeg ganske sjokkert. En person prøvde å holde fast ansiktshuden med håndflaten mens den hang fra kinnet. En kvinne hadde fått brystet fullstendig opprevet, og en mann holdt en bambuskost opp-ned, og brukte den som en stokk mens han snublet av gårde. Den scenen står levende for meg fortsatt i dag. Mer enn å være redd, var jeg virkelig forbløffet.
 
Min families opplevelse av atombomben
Omtrent tre dager etter atombomben fikk jeg ved tempelet høre fra familien min i Hiroshima. 12. eller 13. august kom jeg så tilbake til Hiroshima med tog, med en gutt i sjette klasse som het Nobu-chan og som bodde i nabolaget vårt. Jeg ble møtt av min far på Hiroshima stasjon, og jeg gikk hjem med ham langs en vei som lå ved siden av Hijiyama-høyden. Jeg husker at mens vi gikk, fortalte faren meg om hvordan familien vår hadde det og han sa at: ”Ingenting vil vokse her igjen på 70 år.”
 
Da vi kom hjem var moren min pakket inn i lakener fra topp til tå. Hun var pakket inn i laken for å forhindre at marken formerte seg, fordi hun hadde fått brannskader over hele kroppen. Min yngre søster hadde fått brannskader i hele ansiktet og var svartbrent. Hendene og føttene hennes var også veldig forbrente, så hun ble også pakket inn i lakener. Siden hun var veldig liten, var hun redd for hvordan min mor så ut og gråt hele tiden.
 
Da atombomben ble detonert, ventet moren og søsteren min på en tog ved Enko-broen. Omtrent en time tidligere, da luftvernalarmen hadde hørtes, hadde min mor lånt bort luftangrepkappen sin til en gammel kvinne fra nabolaget som sa hun hadde glemt sin. Av den grunn ble min mor fullstendig badet i lys fra atombomben. Søsteren min ble båret på ryggen til moren min, så hun ble brent på venstre fot og hånd og i ansiktet. Moren min tok søsteren min ned fra ryggen og dyppet henne i brannslukkingsvann flere ganger langs veien da de gikk for å søke tilflukt ved den østre boreplassen bak Hiroshima stasjon.
 
Min bestemor hadde vært hjemme da atombomben detonerte. Huset hadde ikke brent, men det var alvorlig skadet.
 
Min far og min fetter brukte to hele dager på å vandre rundt i byen på leting etter min mor og søster. Da de fant dem, hadde forbrenningen min mor hadde fått gjort at kroppen hennes svulmet så mye at de ikke kunne se om hun var kvinne eller mann. 6. august hadde min mor tilfeldigvis hatt på seg klær hun hadde laget med stoffer som min far hadde sendt henne fra utlandet. Min mor hadde hadde fått med seg et lite tøystykke som ikke var ble brent og knyttet det til hånden til søsteren min som et identifiserende merke. Da min far og fetteren min kom og lette etter dem, så den ett år gamle søsteren min fetteren min og ropte til ham: ”A-chan!” Da de så tøystykket på hånden hennes visste de at de hadde funnet begge to. Moren min sa: ”Jeg er ferdig, så bare ta barnet vårt og dra hjem”, men min far la dem begge på en stor tohjulet vogn og tok dem med hjem.
 
Min mors død
Min mor gikk bort 15. august. Min far brukte et gammelt tre til å lage en enkel kiste uten lokk til kroppen, og vi kremerte henne på en ledig tomt bak huset vårt. Alle brukte det området til å kremere kropper, så all lukten kom inn i huset og det var en ganske uutholdelig, stygg lukt.
 
De siste ord til moren min var til bestemoren min: ”Svigermor, jeg vil spise en gigantisk potet.” Da det var matmangel under krigen, tok moren min med seg klær og forskjellige gjenstander til landsbygda for å bytte dem til poteter og annen mat. Jeg tror moren min spiste de minste potetene blant dem hun kunne bytte til seg. Små poteter har en veldig skarp smak, og de spises knapt i dag.
 
For å be om at min mors sjel finner ro, deltar jeg alltid i Toro Nagashi (seremonien der papirlykter flyter nedover en elv). Offergaven min er store kokte poteter. Selv nå, når jeg ser en stor potet tenker jeg på at jeg gjerne skulle gitt den til min mor så hun kunne spise den.
 
Byen min etter krigen
Et bredt område av elvebredden ovenfor Ujina barneskole ble brukt som en slags utendørs krematorium. Bølgeblikkplater ble satt opp omkring likene og likene ble kremert dit. Det ble laget hull til hodet i bølgeblikkplatene. Vi barna gikk forbi like ved der de kremerte likene da vi var på vei for å bade i sjøen. Noen ganger tenkte jeg: ”Å, nå brenner hodet.” Jeg tråkket også på mange bein når jeg gikk forbi der. Jeg tror det området var krematorium til jeg gikk i sjette klasse på barneskolen.
 
Livet var virkelig elendig etter krigen, men ikke bare for oss. Alle måtte leve med de samme vanskelighetene.
 
Søsteren min etter krigen
Min søster, som var sammen med moren min da atombomben detonerte, ble reddet. Den gangen sa folk at det var et mirakel at et så lite barn som søsteren min kunne overleve. Da hun vokste opp fikk søsteren min hele tiden høre: ”Det er flott at du overlevde. Så flott at du er i live.”
 
Imidlertid fikk søsteren min forferdelig arrvekst på foten, og den ble deformert. Hun kunne ikke bruke sko, så hun måtte alltid ha på seg geta (japanske tresko). På den tiden var det mange mennesker som hadde på seg geta, så hun hadde ikke store problemer i hverdagen, men hun fikk vanskeligheter når det var klassetur eller sportsdag der hun ikke kunne bruke geta. Siden det ikke var noe å gjøre med det, tok hun på seg to lag med soldatsokker.
 
På grunn av foten ble søsteren min grusomt ertet. På den tiden gik det rykter om at sykdom etter atombomben var smittsom, og folk kunne peke på søsteren min og si ting som ”fingrene mine råtner”, eller ”hvis du kommer for nær for å se, blir du smittet.” Selv flere år etter atombomben, da hun gikk på barneskolen, ble hun behandlet som en slags sjeldenhet og folk kom langveis fra for å se på henne.
 
Likevel fortalte søsteren min aldri til min bestemor eller meg at hun ble behandlet på en slik måte. Hun klaget ikke over smertene sine og sa bare: ”Bestemor, var det virkelig så flott at jeg klarte å overleve?” Ettersom det var noe hun stadig fikk fortalt fra hun var spedbarn, så det ut som om hun prøvde å få seg selv til å tenke: ”Det var flott at jeg overlevde. Så selv om jeg ble sterkt forbrent, er det flott å være i live.” Nylig kikket jeg på min søsters notater. Blant dem så jeg at hun hadde skrevet: ”På den tiden mente jeg at det hadde vært bedre om jeg døde”, og det fikk meg igjen til å tenke på hvor fryktelig vanskelig det måtte ha vært for henne.
 
Hun ble fortalt at operation av foten måtte vente til etter at hun fylte 15 år. I løpet av sommerferien etter ungdomsskolen kunne hun endelig få den operasjonen som hun virkelig hadde ønsket seg lenge. Søsteren min gledet seg veldig til det, og sa alltid at hun ønsket å kunne bruke sko når hun startet på videregående. Imidlertid ble det ikke mulig for henne å bruke sko på føttene overhodet. Selv om de transplanterte hud fra magen og baken for å prøve å korrigere deformeringen av foten, ble den transplanterte huden svart og lilletåen hennes var fortsatt forskjøvet med omtrent tre cm. Før operasjonen sa søsteren min: ”Jeg vil være i stand til å bruke sportssko som normalt”, men selv 65 år etter atombomben kan hun fremdeles ikke bruke sko på vanlig måte.
 
Siden lilletåen hennes ville gnage og begynne å gjøre vondt, prøvde hun å ha sportssko med et hull skåret ut til tåen, men tåen gned mot hullet og forårsaket sår da også. Det gikk nesten aldri en dag uten at foten hennes blødde. Da hun trodde at andre mennesker ville føle seg ukomfortable når de så de blodige skoene hennes, malte hun over blodflekkene med tannkrem.
 
Da søsteren min kom inn på sykehuset for overlevende etter atombomben, møtte hun legen Tomin Harada, og han sa til henne: ”Ikke nøl med å si fra til meg hvis det er noe du vil snakke om.” Da hun ble uteksaminert fra videregående, snakket hun med Harada, som presenterte henne for en japansk prest som bodde i Los Angeles. Siden faren vår hadde gått bort før søsteren min begynte på videregående, var det trangt med penger i familien vår på det tidspunktet. En lærer på videregående hjalp søsteren min med en deltidsjobb, der hun arbeidet hardt til hun var 20 år gammel. Da hadde hun klart å spare nok til en enveisbillett til Amerika og hun dro dit.
 
Hun ble ivaretatt av presten og fikk arbeid i et vaskeri, som dekket levekostnadene hennes. Jeg tror hun gikk gjennom noen tøffe perioder, men hun ga virkelig alt og bor fremdeles i Los Angeles i dag. Selv om hun trodde at hun aldri kom til å bli gift på vanlig måte, giftet hun seg med en japansk mann i Amerika, og de har blitt velsignet med tre barn.
 
Hendelsen i Osaka
Omtrent en uke etter at søsteren min ble operert, dro jeg for å besøke en venn som bodde i Osaka. Søsteren min sa til meg: ”Tilstanden min er allerede stabil, så du kan saktens dra til Osaka.”
 
Jeg tok et lokalt ekspresstog og kom dit om kvelden, men siden jeg ikke visste hvor huset til vennen min var, stoppet jeg ved en politiboks for å spørre. Politimannen var ung, men han var veldig snill og fulgte meg i nesten en time for å lette etter adressen. Da vi fant huset til vennen min, sa jeg til politimannen: ”Tusen takk. Du var svært hjelpsom.” Han spurte meg hvor jeg kom fra, og jeg fortalte ham at jeg var fra Hiroshima. Han tok plutselig et skritt tilbake og sa: ”Hiroshima som ble rammet av atombomben?” Jeg svarte: ”Ja”, og han svarte: ”En kvinne fra Hiroshima – det er ubehagelig for meg. En kvinne fra Hiroshima som ble utsatt for atombomben.” Han sa dette med et uttrykk som om han kom til å bli smittet av en sykdom av meg. Inntil da hadde jeg ikke tenkt så mye over å ha blitt utsatt for atombomben, så jeg ble virkelig sjokkert over denne hendelsen.
 
Jeg kunne ikke snakke med søsteren min om denne hendelsen. Jeg snakket om det med venninnen min i Osaka om det, men hun sa til meg: ”Du bør absolutt ikke fortelle søsteren din om dette, for det vil virkelig få henne til å føle seg forferdelig.” Etter dette fortalte jeg aldri noen andre at jeg var fra Hiroshima.
 
Hendelsen i klesbutikken
Denne hendelsen skjedde for flere tiår siden, da jeg jobbet i en klesbutikk og hjalp en kunde. En person som var helt ukjent for meg sa plutselig min søsters navn min til meg, og spurte meg om jeg var hennes eldre søster. ”Ja, det stemmer. Hvordan det? Hvordan kjenner du henne?” spurte jeg henne. Den personen bodde i Furue, og på det tidspunktet nådde ryktet om søsteren min fortsatt så langt.
 
På grunn av denne hendelsen, det som skjedde i Osaka og forskjellige andre hendelser, var jeg for at søsteren min skulle reise til Amerika. Jeg tenkte at hvis hun ville forlate mobbing og diskriminering i Japan, og dra til et land der ingen visste noe om henne, ville søsteren min sannsynligvis finne lykken der.
 
Ønske om fred
Jeg tror ikke at folk som ikke selv har opplevd atombomben virkelig kan forstå smerten til de overlevende. Å kutte deg i fingeren er sannsynligvis første gangen du opplever smerter, men du kan ikke forstå hvordan det er for andre å bli kuttet. Av den grunn synes jeg det er veldig vanskelig å formidle hvordan det var å oppleve atombombingen.
 
Krigen såret oss til bunnen av hjertet. Ikke bare ytre sår, men en rekke andre sår forblir også, og selv etter noen tiår verker de fortsatt. Søsteren min hater å snakke om krigen eller atombomben, så fra hun var liten har hun bare gått et annet sted når vi har pratet om dette. Etter at hun flyttet til Amerika har hun alltid hatt på seg en tykk strømpe for å skjule sårene sine, og hun snakker aldri om atombomben mer.
 
Vi må absolutt slutte krig.
 
 
 

Det er ulovlig å bruke bilder og tekst fra denne nettsiden uten å ha innhentet skriftlig tillatelse fra innehaveren.
 
HOMEに戻る Top of page
Copyright(c) Hiroshima National Peace Memorial Hall for the Atomic Bomb Victims
Copyright(c) Nagasaki National Peace Memorial Hall for the Atomic Bomb Victims
All rights reserved. Unauthorized reproduction of photographs or articles on this website is strictly prohibited.
初めての方へ個人情報保護方針
日本語 英語 ハングル語 中国語 その他の言語