Livet før atombomben
På den tiden var jeg 17 år gammel og bodde sammen med min mor og storesøster i Misasa-honmachi 3-chome i Hiroshima by (nå: Nishi-ku). Min far hadde gått bort. Jeg hadde tre eldre brødre, men den eldste hadde giftet seg og flyttet mens de to andre brødrene mine hadde blitt innkalt og var i Yamaguchi-prefekturen.
Jeg jobbet på Hiroshimas sentrale kringkastingsstasjon i avdelingen for generelle anliggender. Stasjonen lå i Kami-nagarekawa-cho (nå: Nobori-cho, Naka-ku), og området rundt var blitt som et åpent torg på grunn av at husene var evakuert og revet. Jeg husker at stasjonen kringkastet mye militærrelatert stoff, så vinduene hadde blitt forsterket for å beskytte mot et luftangrep.
6. august
Om morgenen den dagen hadde luftvernalarmen gått, så jeg kunne ikke forlate huset på en stund og var for sent ute til jobb. Alarmen ble avsluttet og jeg kom på jobb rundt klokka 08.00. Som alltid begynte kollegaene mine og jeg å rengjøre kontorene i henhold til ansvaret vi var tildelt. Da jeg kom inn på stasjonslederens kontor jeg var tildelt, hørte jeg en kvinne på gårdsplassen si: ”Det flyr et B-29 der!” Jeg ble interessert, og akkurat da jeg nærmet meg et vindu, kom det plutselig et strålende glimt fra utsiden av vinduet. Glimtet var rødt og hadde det samme lyset som oppstår i øyeblikket da du tenner en fyrstikk, men det var langt mer intenst. Jeg dekket øyeblikkelig øyne og ører med begge hendene og satte meg på huk akkurat der jeg var. Det var det de på den tiden lærte oss å gjøre hvis det var en bombeeksplosjon. I mørket virket det som en tilstand av vektløshet, med en knitrende følelse som spredte seg gjennom kroppen min. Ikke at det var vondt, men det var en så fremmed og merkelig følelse at jeg trodde jeg var i ferd med å dø. På det tidspunktet la jeg ikke merke til det, men eksplosjonen hadde knust glasset i veldig små biter og fragmenter hadde satt seg fast i ansiktet og venstre arm og kroppen min var dekket av blod. Selv nå har jeg fortsatt glasskår som sitter fast inde i venstre kinn.
På en stund forholdt jeg meg stille og hørte da svake stemmer fra folk på gangen. Rommet var beksvart og jeg kunne ikke se noe. Ikke desto mindre tenkte jeg at jeg måtte komme meg ut derfra, så jeg prøvde å bevege meg mot stemmene i gangen da jeg støtte på ryggen til en mann. Og jeg tenkte: ”Jeg bør flykte med denne mannen ... jeg er fremdeles i live.” Jeg tok tak i beltet hans og fulgte bak ham til vi endelig kom oss nær utgangen. Folk hadde samlet seg ved utgangen der vi åpnet den tunge døren og klarte å gå ut. Det var så mørkt som ved daggry, og alle slags ting som hadde blitt sprengt falt fra himmelen. Ansiktene til menneskene som kom ut fra stasjonen, var beksvarte, håret deres stod rett ut, de var blodige og klærne deres var i strimler. Vi kjente ikke igjen hverandre før vi hørte folk si noe.
Vi trodde at stasjonen var målet for angrepet og att den derfor var fryktelig skadet av bombingen. I nærheten lå bygningen til Chugoku Shimbun, der stasjonens abonnementsavdeling hadde et underkontor, og jeg ville gå dit, så jeg gikk utenfor eiendommen med noen kvinner fra den samme avdelingen for generelle anliggender. Det var da jeg for første gang innså at det ikke bare var stasjonen som hadde blitt skadet. Alle de omkringliggende bygningene var fullstendig jevnet med jorden, og det var branner her og der. Det kom sterke flammer fra vinduene i vårt underkontor i femte og sjette etasje i Chugoku Shimbun-bygningen. Av den grunn flyktet vi til Shukkeien-hagen, som var i nærheten av stasjonen. Mens flammene vokste i nærheten, kunne jeg høre ropene til folk som var fanget under kollapsede hus og folk som lette etter familiemedlemmer, men jeg var så desperat etter å komme meg unna selv at jeg ikke kunne gjøre noe for å hjelpe dem.
Et stort antall mennesker hadde søkt tilflukt i Shukkeien-hagen. Vi krysset broen som gikk over dammen i parken og kom til elvebredden til Kyobashi-elven. Trærne i parken begynte å brenne og flammene kom gradvis nærmere elvebredden der vi var, til et høyt furutre i nærheten av elven til slutt tok fyr med et massivt brøl. Vi hoppet ut i elven, og med vann opp til brystet betraktet vi den omliggende scenen, og så tok Ohsuga-cho på motsatt side fyr mens gnistene fra flammene begynte å falle på oss. Varmen ble intens fra brannene som spredte seg på den motsatte bredden og bak oss, så vi holdt på med å gå uti og opp av elven igjen og igjen, helt til kvelden.
Så mange mennesker flyktet til elvebredden at det ikke var noe sted i nærheten der vi kunne sette oss ned. Hæren var stasjonert like ved, så det var mange soldater der. Siden de hadde hatt på seg luer på hodet, hadde de fortsatt hår igjen i en tallerkenlignende form, mens resten av kroppene var fullstendig forbrent og de vred seg av smerte. Det var en mor som bare var der og holdt babyen sin helt stille. Den øverste halvdelen av kroppen hennes var i filler og jeg trodde babyen hennes sannsynligvis var død allerede.
Du kunne høre folk som var forbrent og skadet som uavbrutt bad: ”Gi meg vann, gi meg vann!” og noen mennesker som sa: ”Du må ikke drikke vann.” Det var et stort antall mennesker som var alvorlig forbrent og ikke holdt ut smertene som hoppet i elven. De fleste som hoppet i elven kom ikke tilbake til overflaten i live, men ble bare ført bort av strømmen. Døde kropper kom flytende ned elven og fylte hele elven. Selv mens vi var i elven kom de døde kroppene flytende, så jeg skjøv dem bort for hånd, slik at de fortsatte å flyte nedstrøms. På det tidspunktet følte jeg ingen frykt fordi jeg fremdeles var så panisk. Jeg var vitne til en scene som var mer forferdelig enn noe maleri av helvete.
Brannen var så voldsom at vi ikke kunne bevege oss noe sted, så vi tilbrakte hele dagen på elvebredden til Shukkeien-hagen. Rundt solnedgang kom en liten redningsbåt for å lete etter ansatte ved stasjonen. Stasjonspersonalet bestemte seg for å dra til hjelpestasjonen ved den østre ekserserplass, og den lille båten tok oss til sandbredden på motsatt side av elven. Jeg var bekymret for moren min som var hjemme alene, så jeg sa til dem at jeg ville gå hjem uten å dra til hjelpestasjonen. En kollega sa da: ”Ikke vær latterlig. Det er veldig farlig å reise tilbake til byen”, og holdt meg igjen med makt. Siden huset mitt var i Misasa-honmachi i den vestlige delen av Hiroshima by, måtte jeg gå rett gjennom sentrum av byen, som sto i flammer, for å komme meg dit. Alle var imot at jeg skulle dit, så jeg ble motvillig med dem, men jeg dro fra dem så snart jeg fikk en sjanse. Jeg hørte ropene fra menneskene som la merke til at jeg forlot dem, men jeg sa bare ”jeg beklager” og dro hjemover alene.
Veien hjem
Etter å ha forlatt kollegene mine, kom jeg dit der Tokiwa-broen krysser Kyobashi-elven. Det var en jevn rekke av skadde mennesker som fra Hakushima på vestsiden krysste broen, men det var ingen som gikk i motsatt retning. Så møtte jeg to jernbanearbeidere som ville krysse broen i motsatt retning. De var på vei til Yokogawa stasjon, så jeg ba dem om ta meg med seg, men de nektet ved å si: ”Vi vet ikke om vi klarer det eller ei, så vi kan ikke ta med deg også. Kom deg til en hjelpestasjon.” Jeg ga imidlertid ikke opp, og fulgte bare etter i hemmelighet fire eller fem meter bak dem. Da vi beveget oss gjennom flammene så de seg noen ganger tilbake, men da sluttet jeg å bevege meg, for så å følge etter dem igjen. Siden jeg fulgte etter dem uopphørlig, ga de til slutt etter og sa: ”OK, du kan følge med oss. Gå der vi går.” De påpekte farlige steder underveis. Vi unngikk flammene, og gikk forbi postvesenets sykehus og ankom Misasa-broen. Det satt rader med skadde soldater på begge sider av broen slik at det ikke engang var plass til å gå. De var sannsynligvis soldater fra den 104. Chugoku-enheten som var stasjonert i nærheten, og alle stønnet av smerte. Vi prøvde å ikke tråkke på de skadde soldatene og krysset på en eller annen måte broen. Vi kom til jernbanesporene og gikk langs dem til vi nådde Yokogawa stasjon. Så skilte jeg lag med jernbanearbeiderne som jeg husker sa til meg: ”Vær forsiktig på veien hjem.”
Gjenforening med min mor
Jeg gikk alene mot huset mitt i Misasa. Det var allerede mørkt på alle kanter, og begge sider av veien var fremdeles i flammer. Der det var voldsomme flammer, måtte jeg løpe for å komme forbi. Jeg gikk fra Yokogawa, gjennom Misasa og tok en vei mot nord til jeg endelig kom hjem. Hjemmet mitt hadde allerede brent ned, men jeg så moren min stå på gaten i nærheten. Jeg var så glad for å se henne i live at jeg klemte henne, og vi begynte å gråte.
Min mor hadde sittet foran et speil i andre etasje i huset vårt da atombomben ble detonert. Selv om rommene i andre etasje hadde kollapset innover, var moren min i et hjørnerom, og på en eller annen måte kollapset ikke det. Siden trappene ble umulige å bruke, satte noen opp en stige til henne og hun klarte å klatre ut.
Huset forble sammenrast utover formiddagen, og etter hvert som flammene sakte kom nærmere, tok det endelig fyr på ettermiddagen. Før huset tok fyr, klarte moren min bare å berge madrassene ved å kaste dem utenfor, men disse ble tatt av mennesker på flukt som tok dem på hodet og løp avgårde med dem. Det var blitt gravd et slags skjulested for luftangrep i hagen ved huset vårt, der vi hadde lagret verdifulle gjenstander som kimonoer, men flammene nådde dit også og de brant opp. Min mor hadde båret bøtter med vann fra bekken foran huset vårt for å slukke flammene igjen og igjen, og selv om hun gravde ut skjulestedet med én gang, hadde mesteparten i det brent opp. Selv om naboene hennes anbefalte henne å flykte til Mitaki, var hun bekymret for søsteren min og meg, så mens huset brant gikk hun til en mark tvers over gaten og bare ventet på at søsteren min og jeg skulle komme hjem.
Den kvelden overnattet min mor og jeg midt i den marken. Folk flyktet langs veien foran huset vårt hele natten gjennom mens mennesker som ga hjelp og pleie også dro frem og tilbake. Jeg kunne bare se på denne scenen og lure på hva som kom til å skje med meg. Midt på natten ga hjelpepersonell oss noen risboller å spise. Jeg visste ikke om jeg hadde sovet, da solen begynte å stå opp.
Letingen etter min søster
Strømmen av mennesker opphørte ikke den neste dagen den 7, men søsteren min Emiko kom ikke hjem. Moren min var bekymret for søsteren min og sa mens hun gråt: ”Hva har skjedd med henne? Hun kan ha blitt drept ... ” Jeg klarte ikke å se moren min slik, så dagen etter, den 8. dro jeg av gårde med en venn av søsteren min for å lete etter henne. Nok en gang ble jeg vitne til scener rett fra helvete.
Søsteren min jobbet på Hiroshima sentrale telefonbyrå i Shimonakan-cho (nå: Fukuro-machi, Naka-ku). Jeg dro fra Yokogawa gjennom Tokaichi-machi (nå: Tokaichi-machi, 1-chome, Naka-ku) og gikk langs trikkeruten. Ingenting hadde blitt gjort for å rydde opp i de brente ruinene, men veien ved trikkeruten var bred, så jeg klarte såvidt å komme meg nedover gaten. Byen var fylt med døde kropper, så jeg måtte være forsiktig så jeg ikke tråkket på noen. I nærheten av Tera-machi (nå: Naka-ku), så jeg en død hest som var fullstendig oppsvulmet. Rundt Tokaichi-machi var det en person som sto urørlig, med svartbrent kropp og med begge hender utstrakt. Jeg syntes det var rart, men da jeg så nærmere etter, innså jeg at personen hadde dødd stående slik. Her og der så jeg mange mennesker som hadde stupt inn i brannhydranter, hvor de døde kroppene deres lå oppå hverandre i en haug. Sidene på gatene var overfylte av lik og blant dem var det folk som fortsatt pustet. Andre kunne jeg høre stønne og noen sa: ”Vann, vann.” Det fantes ikke ett friskt menneske. Alles klær var brent, og kroppene deres var også brent og oppsvulmet – de lignet kullsvarte dukker. Jeg trodde at hvis søsteren min hadde kollapset og lå et sted i dette kaoset, så ville jeg aldri kunne finne henne. Vi trådte over de døde kroppene, krysset Aioi-broen og kom til Kamiya-cho (nå: Naka-ku), men vi kunne ikke komme lenger, så vi dro tilbake til Misasa. Jeg trodde det var umulig at søsteren min var i live under disse forholdene.
Heldigvis kom søsteren min hjem en uke etter atombomben. Til tross for at hun hadde blitt hardt skadet på telefonbyrået ved bombingen, flyktet hun til Hijiyama-høyden og ble deretter ført til en hjelpestasjon i Kaitaichi-cho, Aki-gun (nå: Kaita-cho) for å få pleie. Hun tilbrakte en uke der da hun hørte at en lastebil skulle til Hiroshima by for å yte hjelp, så hun ba dem ta henne med seg. Selv om de nektet henne og sa at en alvorlig skadet person ikke skulle kjøre i lastebilen, hadde hun bestemt seg for å komme hjem. Da hun så at hun hadde en sjanse, hoppet hun inn bak på lastebilen og de fraktet henne helt til Tokaichi-machi. Søsteren min hadde slept seg helt fra Tokaichi-machi, og klærne hennes var i filler. Hun var dekket av blod og hadde ulike sko på hver fot. Hvis du ikke visste hva som hadde skjedd, ville du ikke trodd at hun var en tilregnelig person. Siden huset vårt hadde brent ned, lot en venn av moren min søsteren min få sove i hjørnet av huset sitt. Umiddelbart deretter ble hun sengeliggende og svevde mellom liv og død.
Pleien av min søster
Glasskår satt fast over hele ryggen til søsteren min, og biter av kjøtt på armen hennes hadde blitt revet ut, skåret opp som et granateple. Hver dag brukte jeg en nål for å fjerne glasskår fra ryggen, men marken formerte seg i sårene. Datteren til kvinnen som eide huset søsteren min sov i, hadde allerede hadde gått bort som følge av atombomben, noe som gjorde oss bekymret for at vi ville bry henne, så vi dro tilbake til de brente ruinene av huset vårt. Min eldste bror kom og samlet brent trevirke for å bygge et lite skur som skulle beskytte oss mot regnet, så vi flyttet dit for å fortsette å pleie søsteren min. Søsteren min var sengeliggende og kunne ikke føres til en hjelpestasjon, så noen delte litt salve med oss, men det var ikke en fullstendig behandling. Håret hennes hadde falt helt av og hun hostet opp blod, noe som mange ganger fikk oss til å tro at hun var nær slutten. Moren min gikk opp i åsene hver dag for å plukke blader av dokudami (en japansk urt). Hun kokte disse i grønn, utørket tilstand og ga det til søsteren min og meg for at vi skulle drikke det. Denne teen av grønne blader luktet sterkt, men min mor sa at den ville fungere som en motgift. Kanskje den fungerte, siden søsteren min etter tre måneder uten å være i stand til å stå begynte å komme seg igjen og senere dro tilbake på jobb. Hun hadde på seg et skjerf eller en lue for å skjule hodet til håret vokste ut igjen. Det ble arr etter skadene hennes, så hun gikk aldri i klær uten ermer, og fortsatt i dag er det avtrykk i armene hennes der hun ble skåret opp.
Livet etter krigen
Jeg fant ut at krigen var over fra noen som fortalte det til meg. Selv om jeg hørte at krigen var slutt, klarte jeg ikke helt å forstå det. Som barn lærte vi at Japan aldri kunne tape, og jeg trodde fullt og fast på det. Da jeg jobbet på stasjonen også, var det bare snakk om å vinne og aldri et ord om å tape. Men da jeg hørte at en atombombe også hadde blitt sluppet over Nagasaki, tenkte jeg at det var best at krigen tok slutt hvis vi skulle bli angrepet med bomber som denne ofte.
Bygningen i Kami-nagarekawa-cho kunne ikke brukes, og stasjonen ble flyttet til Toyo Industries Co. i Fuchu-cho, Aki-gun. Ettersom jeg måtte passe søsteren min, og siden jeg måtte pendle med tog, da det var langt til Toyo Industries, og jeg hørte rykter om at okkupasjonsstyrkene som nettopp var kommet kunne behandle kvinner grovt, sluttet jeg i jobben min på stasjonen. Etterpå jobbet jeg i ett år i et selskap i nærheten og deretter i et annet, som en tidligere lærer presenterte meg for, før jeg giftet meg.
Selv om jeg gikk rundt i Hiroshima 6. og 8. august, fikk jeg aldri noen større plager som følge av atombomben. Jeg ble fortalt at en slik sykdom kunne oppstå når som helst, men jeg snakket aldri om å være urolig for sykdom. Hvis jeg ble syk, ville jeg takle det da. Jeg tenkte heller alltid på hva jeg skulle gjøre i fremtiden.
Ønske om fred
Frem til nå har jeg ikke villet snakke om atombomben. Selv om jeg viser min respekt ved kenotafen for atombombeofrene hvert år, har jeg aldri dratt tilbake til Shukkeien-hagen som jeg flyktet til den 6. august. Shukkeien-hagen er en nydelig park, men hvis jeg så den runde broen som krysser dammen ville jeg husket skrekken den dagen, så jeg kan bare ikke dra dit. Hvis jeg husker det begynner jeg å gråte, og ordene sitter fast i halsen.
Mange av menneskene som ble utsatt for atombomben har gått bort, så det er bare noen få som fortsatt kan snakke om den. Selv om jeg også blir eldre, ønsket jeg å snakke om scenene fra helvete som jeg fremdeles tydelig kan huske, og å fullt ut dele erfaringene mine med unge mennesker slik at atomvåpen aldri blir brukt igjen. Barnebarnet mitt på barneskolen er interessert i krig og fred, og har kommet og spurt meg: ”Bestemor, opplevde du atombomben?” Jeg håper virkelig at vi kan skape en verden der ingen trenger å oppleve slike vanskeligheter.
|
